Historien om familien ROALD

Historien om familien ROALD - del 2

Familiehistorien fortsetter. Del 2

LIVET PÅ TOPPEN

Hvordan hadde det vært for bestefar å være reder, disponent for to selskap og familiefar for fem barn? Jeg tror det var et hardt liv.

På Island var arbeidet delvis sesongbasert og mest hektisk når sildefisket pågikk om sommeren. Men før fisket tok til måtte alt forberedes. Tønner, salt, kull, og alle andre nødvendigheter måtte skaffes til veie og være klar til sesongen. Kontrakter skulle inngås med fiskere for levering av fanget sild, arbeidsfolk skulle hyres (moster fortalte at da det gikk som verst med saltingen, hadde bestefar en gang med seg en hel båtlast med kvinner til Siglufjord), kontrakter skulle inngås med kjøpere av ferdige produkter og det måtte ordnes med transporter. Trevirke til reparasjoner, nybygging og utvidelser måtte hentes i Norge. Også videre. Ingenting fantes, alt måtte skaffes.

Tatt i betraktning av at det meste av arbeidet foregikk med håndkraft eller enkle arbeidsredskaper og at alt kontorarbeid også foregikk med penn og blekk, kan en tenke seg at det var møysommelig og tok tid. Lengre tid og med mere møye enn en kunne forvente å gjøre ferdig i løpet av de timene en hadde til rådighet.

Jeg tror det var et slit å tjene pengene sine på islandsfiske den gangen!

Men penger ble det. Jeg vet ikke hvordan bestefar var som bedriftsleder og forretningsmann. Men av egen erfaring vet jeg at han var streng, nøyaktig og krevde disiplin. Men urettferdig var han ikke. Jeg tror at han var tvers igjennom “hel ved” som man sier nå, en ærlig og rettskaffen mann.

Han var også en omsorgsfull familiefar som benyttet sin formue til å leve for, og til å sørge for sin familie.

Fra 1911 og i elleve somre leide han et hus på Flatmark i Romsdalen hvor han med hele sin familie tilbrakte uker av sommeren. Selv leide han elven Rauma mellom Marstein og Skiri til laksefiske. Han leide egen roer og klepper, og fisket store mengder laks.

Moster (min tante Oddbjørg) husket disse somrene. Året før hun døde (1993) skrev hun i et brev til meg:

“Jeg minnes godt jeg var 7 år (i 1918) og var på Flatmark. Det var da Raumabanen bygdes rett nedenfor Flatmark. Raumaelven var den store fiskeelva i Romsdalen og alle storkara bodde på Flatmark Turisthotell, og de eide elva til Skiri. Der bodde tobaksfabrikanta fra Oslo. Husker spesielt Andresen. Der samles alle storkara fra Oslo som eide sin rett til elva. Vi spiste alle måltider på hotellet. De to tjenestepikene som stelte kårhuset og de som var små hos oss, spiste hos oss. Far og mor spiste selvfølgelig på hotellet. Far fisket masse laks og røkte. Men det var ikke fryser, så stordelen gikk til arbeidsfolket som arbeidet med banen. Såkalt slusk. Jeg bar alltid røkt laks til dem to ganger i uken fordi de hadde bare stump og sirup. Far hadde en halvtime snakk hver dag med dem og fikk vite om deres liv. Far var folkelig, og som regel var det jeg som bar laksen med for da fikk jeg kandis-sukker, drakk ettermiddagskaffe under den store almen som vokste der. Slusken fikk meg til å gå opp å synge – varsku her, gå av vei, til stor moro for dem. Mors venninde eide hotellet og hun var gårdmanns-datter som eide Stuguflotten Hotell og skyss-stasjon på Stuguflotten. Og hun giftet seg med gårdbruker og turisthotelleier på Flatmark.”

I 1919 skaffet bestefar seg sertifikat (nr. 181 utstedt av Aalesund Politikammer) og deretter gikk reisen til Flatmark med egen bil.

Jeg tror familien hadde det godt på de fleste måter, jeg kan i hvert fall ikke huske noen som klaget så lenge jeg kjente dem. Bestefar fikk en veldig beundring for sin kone for alt hun hadde gjort for hans foreldre da de var syke og døende. Og i årene som kom er det vanskelig å tenke seg hvordan det hadde gått med ham dersom ikke bestemor hadde vært der og støttet, avlastet og trøstet. Hun var fra enkle kår, var rikmannsfrue i en periode, men taklet overgangen til det enkle igjen på en storartet måte.

Livet var ikke bare “en dans på roser” som man sier, selv i den tiden hvor de hadde nok av de materielle goder.

De hadde jo fem barn, bestefar og bestemor.

Oddbjørg (min moster og gudmor) var født i 1911. Så, i 1912 ble Otto Normann født, og han var ikke som andre barn. Etter hvert som han nådde to-tre års alder, ble det klart at han hverken kunne snakke eller høre, og han ble meldt til “Åndssvakeregisteret” som det het. I 1913 ble Anders født, sterkt astmatisk, noe som plaget ham hele livet.

Nå hadde de tre barn, to som trengte ekstra omsorg. Og samtidig lå bestefars mor Nikoline for døden i kreft. Så kom krigen, og bestefar var opptatt med sine ting på Island.

I 1916 kom Arne til verden.

Liv (min mamma) ble født i 1921, og det utviklet det seg hos henne en tuberkulose i venstre ben ovenfor kneet, og hun var heldig som slapp amputasjon. I stedet ble et stykke av beinet tatt bort, og en stålskinne ble satt inn og festet med nagler.

Så de hadde sine bekymringer og sitt å stri med mine besteforeldre, selv om de var rike og hadde alt i en periode i livet.

FRA 1922 TIL 1931

Kanskje hadde bestefar sett nedgangen komme.

I Aftenposten av 19. April 1921 kunne en lese gjengitt et intervju som Aalesunds Avis hadde med disponent Elias Roald, som er en av dem som har de største interesser på Island, og som uttaler seg om et lovforslag som en gruppe islendere ved Asgeir Pjeturson hadde lagt frem for Alltinget. Forslaget går ut på at “det skal forbydes alle utenlandske fiskefartøyer at selge, levere og tilvirke sin fangst ved eller paa Island. Likeledes skal det forbydes alle utlendinger, som ikke har riksborgerrett, at benytte sine eiendomme paa Island til tilvirkning av sild….handelen med islandsk sild monopoliseret”.

Til dette har bestefar følgende kommentar:

“….helt siden snurpenotfisket begynte ved Island har islendingene set med mindre blide øine paa nordmændenes fiske ved Island. Ældre islandsfarere har længe været klar over, at det tidspunkt vilde komme, da Island vilde gaa til slige foranstaltninger som nevnt i telegrammet. Forsaavidt kom meldingen ikke helt overraskende. Dersom forslaget vedtages slig det nu foreligger, er det ensbetydende med, at al norsk deltagelse i sildefisket ved Island er utelukket”.

Den 19. Juni 1922 vedtar Alltinget lovforslaget, dog noe modifisert. Utlendinger som eier salteri på Island kan få midlertidig løyve for tre år om gangen for å salte sild levert av islandske fiskere. Men selve fisket innenfor islandsk territorium blir monopolisert.

Dette, samtidig med dumpingprisene på saltet sild, bestefars dristige investeringer (nybyggene “Hindholmen” i 1916, “Rossholmen” og “Kirkholmen”i 1919), og konkursen i Aalesunds Kreditbank i 1922, fører til at forretningene hans går konkurs.

Han makter ikke å møte utestående krav og får ikke omsatt varene som er på lager med noen fortjeneste. Lånefinansiering er også utelukket, banker gir ikke lån på grunn av den økonomiske situasjonen i landet.

Men nå gjelder det å redde det som reddes kan. Det store transportdampskipet  “Fanefjord” ble lagt som saltefartøy utenfor den islandske territorialgrensen for på den måten å omgå de nye islandske lovene. Snurpere fra flere rederier leverer sild til “Fanefjord” som salter 3200 tønner. Men det hjelper ikke. Silden går til lager, markedet vil ikke ha den.

I et siste desperat forsøk utruster han “Fanefjord” for 42600 kroner i juni 1925 for å fiske torsk på Grønland. Det ble bomtur. Og silden som er på lager fra før blir ikke omsatt.

Så kommer noen år med avvikling av det hele. Det er et stort konkursbo som skal gjøres opp. Det blir rettssaker og assuranseoppgjør. Den 11. Januar 1926 kan en lese i Aftenposten under Konkurser: 16. Desember 1925, Kjøpmand Elias O. Roald, Aalesund.

Fiskedampskipene blir solgt til andre redere. Elias Blindheim kjøper den nybygde “Rosholmen”, Vartdal Fiskeriselskap a/s kjøper den nybygde “Kirkholmen”, og i 1929 kjøper de også d/s “Havmann”.

For bestefar er det store sildeeventyret over. Han er blitt 44 år gammel.

Konkursene, motgangene, syke barn, slitet for å få berget noe av det han hadde bygd opp, ødelegger ham nesten. Nå vil han ikke mere, han kvitter seg med alt og flytter med hele familien til Trondhjem.

For pengene han har igjen kjøper han en sjøbu i Ravnkloa og vil begynne på nytt. Han kjøper sild og vil legge kryddersild i “småkopp” som det heter (små spann). Det går bra en stund, de kjøper seg hus i Steinberget i Trondhjem og samtidig starter han prosjektering av en ny, stor spesialbåt til line og trålfiske. Så blir det i følge moster  (Oddbjørg) brann i sjøbua i Ravnkloa  i 1927. Og i 1930 i huset deres i Steinberget. Noen møbler reddes ut, noe stentøy, sølvvarer og et stort rødt gulvteppe.

Og nå er det ikke mere igjen.

Mange år senere, da moster (Oddbjørg) var oldfrue på Grand Hotell Bellevue, traff hun Aksel Holm fra Ålesund. Han hadde gjennom sitt firma gjort forretninger med bestefar.

De kom i snakk om Ålesund i gamle dager, og Aksel Holm uttalte at han syntes det var et tap for byen at Elias O. Roald hadde gitt opp sitt foretagende i Ålesund. “Alle vi andre tålte nederlaget, men ikke far din” sa han. “Han ville betale all gjeld og så reise til Tronhjem og starte forfra igjen. Det skal du ikke gjøre” hadde Holm sagt til ham, “for nå er vi alle i samme situasjon, og nå må du bli sammen med oss, og så prøver vi å komme oss igjennom. Men han reiste, og det var det dummeste han kunne ha gjort”.

Holm mente at han hadde klart seg bedre i Ålesund, andre drev seg opp igjen der.

Hvor skal de gjøre av seg etter brannen i Steinberget? Ikke har de penger, det er fire barn (moster har reist til Oslo for å utdanne seg til barnepleierske). Mamma blir sendt til Ålesund for å bo hos sin onkel Conrad (bestefars bror) for å gå på skole.

Resten av familien pakker med seg det de har og tar inn på Vågsetra, bestemors barndomshjem, mens de leter etter et sted å bo.

Sommeren 1931 kommer de i kontakt med familien Møller som er gårdbrukere omtrent tre kilometer vest for Molde by, i Bolsøy kommune. Møllerfamilien har en gammel husmannsplass under Stenerud som står tom. Denne leier de, og i løpet av sommeren 1931 flytter familien til “Plassen” , adresse Stenerud, pr. Molde.

Hva skal han ta seg til nå?

Han er 49 år gammel og har falt fra rikdommens høyde til fattigmann på en leid husmannsplass på et fremmed sted. Det er vanskelig å tenke seg fallet. Men han gir seg ikke riktig ennå. Han har planer.

Min bestefar var en klok og kunnskapsrik mann. Dertil var han kreativ og framsynt. Med den utviklingen av fiskeriene på havet som han så ville komme, tenkte han seg at det ville bli behov for forbedringer av fiskefartøyer og innretninger som kunne avlaste fiskernes tunge byrder til sjøs. Han utarbeidet tegninger for en større hydraulisk vinsj som kunne overta den tunge jobben fiskere hadde med å dra liner og garn.

Han hadde lenge også arbeidet med å prosjektere et større havgående fiskefartøy, et fartøy for dypvannsfiske og som kombinerte linefiske og fiske med trål. Fartøyet skulle utstyres med moderne fryserianlegg og kunne fiske hvor somhelst i Atlanterhavet.

I skrivet som ble lagt frem for bevilgende myndigheter, og som er datert 12. desember 1931, heter det blant annet:

“Utstyret, og basseret som baaten er paa at utligne den stedbundethet hvorunder det ældre materiel har lidt, knytter den dessuten en direkte forbindelse mellom de mest fjerntliggende, men rikeste fiskefelter og de ledende europeiske konsumcentra og det internationale kommunikationsnet”….”Alt i alt vil vi med vaar erfaring og vort kjendskap til bedriften uttale som vor mening, at den projekterte baat fylder de moderne krav til et førsteklasses matriel, og at vi opriktig vil haabe, at det projekterte foretagende vil kunne realiseres og danne indledningen til den nyorientering som, som før nævnt, efter vor mening foreligger. Herr Roald har i en aarrekke været knyttet til fiskeribedriften som reder og praktisk expeditionsleder i større stil. Som meget faa har han derfor hat anledning til at erhverve sig et alsidig kjendskap til bedriften. Han skulle saaledes ha de bedste betingelser for at gjennomføre og lede det her projekterte foretagende”.

Og det er underskrevet av en rekke kjente skippere, kapteiner, baser, redere, et par stortingsmenn, ordfører, borgermester. Blant dem er navn som Kaptein Johan Remmen, Fiskeskipper og dorrybas Petter Ulla, Kaptein Severin Roald, Skipper og med-reder d/s “Hindholmen” Ragnvald Svinø, Stortingsmann Torgeir Anderssen-Rysst (Venstre, forsvarsminister 1920-31, senere norsk ambassadør til Island), Stortingsmann Anton Alvestad (Arbeiderpartiet, handelsminister 1928, senere rådmann i Aalesund), Ordføreren i Aalesund Rasmus Theodor Berg, og andre prominente personer.

Jo, planene var der, tegninger og. Men det ble umulig å finansiere. Det store børskrakket som startet i oktober 1929 på Wall Street i New York, slo inn over Norge fra 1930-31 og konsekvensene førte til sterkt stigende arbeidsledighet, opprettelse av kommunalt nødsarbeid, dyrtid p.g.a. forsøk med å sette kroneverdien til førkrigsnivå og samsvare denne med en gullstandard. Antallet tvangsauksjoner steg dramatisk, det var dyrtid og arbeidsledighet samtidig. I en slik situasjon var det ingen finansinstitusjoner som torde satse på et så vidløftig prosjekt. Selv satte bestefar sin siste lit til Høyesterett, han mente å ha til gode assuransepenger etter en skipskollisjon.  Det hadde seg slik at “Havmann” i januar 1920 hadde vært ute for en kollisjon med et tysk frakteskip “Villareal” nær Drogeskjæret fyrlykt. “Havmann” hadde vært på tur sørover til sildefiske, “Villareal” var på veg fra Bergen til Finneid i ballast. “Villareal” hadde med sin babords baug truffet “Havmann” på babord side litt fremom midskips. Det ble begynnelsen på en lang historie. I følge forklaringene avgitt i Bergen sjørett, skulle sammenstøtet vært en umulighet: “Da det dog har fundet sted, må man anta, at der findes feil i forklaringerne.” Og saken dro ut. Det er opptatt sjøforklaringer i Bergen sjørett flere ganger. Her var det snakk om større beløp som man mente seg å være berettiget til på begge sider. Saken endte tilslutt i Høyesterett ved avgjørelse den 7. mars 1940. Begge parter måtte stå for hver sine kostnader. I tillegg fikk “Villareal” 16000 kroner for spott og skade. (Johan Ottesen «Fiskedampskip»).

Jeg kan huske denne saken ble nevnt av bestefar i 1953 da “Havmann” lå på Bolsønes Verft i Molde til forlenging. Og jeg husker bestefar sa at det var noen som hadde sverget falsk i Høyesterett, den gangen saken var der til endelig avgjørelse.

Selv om bestefar arbeidet med sin prosjekterte båt helt frem til på femtitallet (jeg kan faktisk selv huske tegninger og samtaler med Grønningsæter på Bolsønes Verft i Molde), ble det aldri realisert. Til slutt resignerte bestefar og ga opp.

En periode arbeidet han på Bolsønes Verft, på kontoret, men jeg vet ikke hva slags arbeid det var. Det tjente han vel litt på. Og han hadde noen kroner i kisten under sengen på “Plassen”. Etter mye frem og tilbake fikk han også ut noen kroner på poliser  som han hadde overført til bestemor mens det ennå var tid. Banker hadde han helt mistet tilliten til.

Nei, de var fattigfolk på “Plassen”.

Etter hvert som mamma var ferdig med Middelskolen i Ålesund, kom også hun til Molde og begynte på Rauma Ungdomsskule. Arne og Anders begynte på smedlinjen ved Arbeidsskolen (en slags yrkesskole i privat regi), på Bjørset, (mellom “Plassen” og byen). Og Normann var hjemme med bestemor.

Slik gikk -30-årene.

“Plassen” var svært liten og dårlig bygget. Og de var seks mennesker som bodde der. Med krigen kom også Oddbjørg hjem. Så var de syv voksne mennesker på den knøttlille husmannsplassen. Anders og Arne bodde på loftet over vedbua, resten av familien inne. På vedbua var det bistert om vintrene. Ingen oppvarming, ingen isolasjon. Det var bare madrasser på et plankegulv og fjøler med takstein over. Anders slet fælt med astmaen sin i den tiden.

Inne var det ikke stort bedre. Ingen isolasjon i veggene, bare lag med tapet utenpå papplater. I kammerset var det leire og strå i veggene. Under et enkelt lag av fjøler på gulvet i stua var det brønn. Voksne folk måtte stå med hodet mellom bjelkene i taket dersom de ville stå oppreist i stua. Ingen strøm, og utedo i vedbua.

Jo, der var langt derfra til rikmannstilværelsen i Aalesund ti år tidligere!

Slik levde familien min i nesten ti år, før den neste stor omveltningen skulle komme.

Det ble krig igjen.

(fortsettes)