Mine besteforeldre!

Mine besteforeldre!
Elias K.O.Roald og Pauline Andersdatter Vaagseter

fredag 2. desember 2011

Første del av historien om familien ROALD.

Vår slekt er nok mye eldre enn da navnet ROALD kom inn i vår familie. Hvis jeg begynner med det jeg vet, så er min tipp-oldefars navn Olsen. Han het Olaus Olsen og var fra Frøysa, en bygd ca. 7 kilometer syd for Hellesylt i Sunnylven, nåværende Stranda kommune. Han var født i 1818 og døde i 1883.
Hans kone, min tipp-oldemor het Marit (Marte) Olsdatter. Hun var fra  Gjørva i Geiranger, nåværende Geiranger sentrum. Hun var født i 1816 og døde i 1880.
De giftet seg i 1844, og overtok deretter bruket Ystemyr i Frøysa.

I følge bygdeboka skal Olaus Olsen og Marit Olsdatter ha hatt syv barn:

Ole Elias (min oldefar) født 1844.
Han skal ha flyttet til Herøy 18 og et halvt år gammel og gått i smedlære hos den navngjetne “Krøkjesmeden”. Senere skal han ha kjøpt gard på Roald (Vigra) og tatt det navnet. Han skal ha arbeidet som gardbruker og smed, senere også som entreprenør og trelasthandler sammen med sin yngre bror Peder. Han flyttet til Ålesund i 1880-årene. Han var mellom annet også gårdeier i Hundeidvik, og døde i 1921.

Ole Severin, født 1845 død 1923. Han flyttet til Sykkylven, og overtok bnr. 9 “Solheim” etter Severin Karlsen. Han tok navn derfra, Tynes.

Marte Fredrikke, født 1848

Oline Marie, født 1850 (død tre uker gammel)

Peder, født ca. 1850  Han tok også navnet Roald. Han giftet seg med Jørgine Søvik fra Borgund. (Trelasthandel, se ovenfor om Ole Elias).

Jørgen Martinius, født 1851 (flyttet til Vigra i 1870)

Lars Bernt, født 1861

                                            
Det finnes en stamtavle som fører familien tilbake ennå to generasjoner. Den stamtavlen er utarbeidet i Amerika av Donna Landa. Hun er datter til Ester Mathews som igjen er datter til Martha Sime. Denne Martha Sime (hun var gift Sime), er bestefars søster som emigrerte til Amerika. Slektsregisteret er fremskaffet av Curt Roald, sønn av Konrad Roald, som var bror til Elias. Curt bodde selv en årrekke i Amerika.
Jeg velger imidlertid ikke å gå så langt tilbake i familiehistorien siden dette ikke er noe slektsforskningsprosjekt. Slektsforskningen overlater jeg til yngre krefter som eventuelt fatter interesse for det!


Ole Elias Olausen Roald (eldste sønn til Olaus Olsen og Marit Olsdatter), giftet seg med Nikoline Berthe Caroline Eliasdatter, født 6. november 1853 i Rørvik i Roald herred (senere Haram kommune, så Vigra, nå Giske kommune). Hennes far het Peder Elias Korneliusen, fra Borgund, født 28. Januar 1825.
Moren het Johanne Rasmusdatter, fra Roald på Vigra, født 17. Februar 1826.
Ole Elias Olausen Roald var “ungkar og smed” og 33 år da han giftet seg. Nikoline Berthe var 23 år og “pige” som det står, da de giftet seg 4. November 1877.

De fikk mange barn de to. Jeg mener å huske at moster (min tante Oddbjørg) en gang fortalte at noen var døde ved fødselen eller som spedbarn, men at det skulle være i alt tolv søsken. De som jeg har sporet opp bl.a. i en folketelling fra 1900, er:

Elias Conrad født 24. Februar 1882 (min bestefar).

Marta født 1882 (emigrerte til Amerika, giftet seg der med Arthur Sime)

Johan født 1885 død 1904
Nikoline Josefine (Titta) født 1888
Olaf født 1890

Ole født 1890  (emigrerte til Australia. Sist kjente adresse er Ole Roald, Cohuna, Victoria, Australia).

Laura født 1892
Conrad født 1896  (far til Curt, gikk inn i firma sammen med bestefar. Drev senere hospits i Holtegata i Oslo).

Oscar født 19 mars 1899
Olina Josephine
Nikoline
Olaf
Når det gjelder Ole og Olaf som begge skal være født i 1890, så er det usikkert med årstallet fordi det var det året Roald herred ble utskilt fra Haram, og kirkebøkene fra det året er vanskelig å lese. Noen er ført opp i Haram, andre i Roald herred.
I tillegg fører Donna Landa opp i sitt slektsregister navnene Olina Josehpine  og Nikoline en gang til. For øvrig vet jeg at Olaf døde som barn av meslinger. Det er mulig at de fikk et barn til som de kalte opp etter Olaf. Dersom de gjorde det skulle det bli i alt 12 søsken.
(Donna Landa har ført opp Olaf to ganger). Mer om dette vet jeg ikke.

Det er nødvendig å stoppe opp litt her for å gå litt nærmere inn på Roald som familienavn. Slektsnavn for alle ble ikke innført før i 1923 og navnene ble etter det arvelige. Før dette hadde folk ett navn (fornavn), og var sønn eller datter av far sin. Alt etter hvor langt hjemmefra de var måtte de benytte sitt eget navn samt navnet til far eller mor og så gårdsnavnet.
Ved innføring av formannskapslovene i 1837 ble hvert prestegjeld egen kommune. Vigra lå i Haram kommune. I 1890 ble kommunen delt i to, Haram kommune og Roald kommune (Roald etter kirkestedet). Da vigringene rev kirka på Roald og bygde ny på Blindheim, skiftet også Roald kommune navn til Vigra kommune. Vigra er senere (i 1964) blitt en del av Giske kommune som ble utskilt fra Borgund kommune i 1907. 
Men den dag i dag heter det største tettstedet på øyen Vigra, Roald. (Etter Knut S. Bjørdal, Ålesund bibliotek).

Det er blitt meg fortalt, og jeg har brakt videre, en historie om at oldefar var født Tynes i Sykkylven, og at han tok Roald som navn etter å ha kjøpt Smedgården på Roald på Vigra. Dette er altså bare delvis riktig.
Vårt familienavn kom inn i familien ved at oldefar tok Roald-navnet da han kjøpte gård på Roald. Dette er også i samsvar med bygdeboken.
Han tok stedsnavnet som sitt etternavn (dette var ganske vanlig på den tiden, å ta navn etter stedet når man flyttet). Men han brakte sin fars navn videre som mellomnavn (Olausen).
Slik er det også sannsynlig at det er oldefar, Ole Elias Olausen Roald, som selv er opphavet til “Smedgården” på Roald, for i følge kirkebøker er han oppført som gårdbruker og smed. (Det er imidlertid uklart når han kjøpte gården. Noen kilder sier han kjøpte den etter at han var ferdig i smedlære, noen sier at han kjøpte gården da han giftet seg i 1844). Vi vet jo at han hadde sin smedutdanning hos “Krøkjesmeden” i Herøy. Han er også oppført som smed i kirkeboken i Molde, som far til brudgom Elias Konrad Olsen Roald.

Når det gjelder slektsnavnet Tynes som verserer i vår familiehistorie, kommer jeg tilbake til det nedenfor.

Dette med trelasthandel som ofte er nevnt i forbindelse med vår familie er også spennende. Jeg har brakt videre en historie om at oldefar var trelasthandler og at det derfor var praktisk for ham å bosette seg på Vigra med navnet Roald etter gården han kjøpte. Men som jeg har gjort rede for tidligere, var oldefar gårdbruker og smed i utgangspunktet. Trelasthandelen kom senere, samtidig med hans virksomhet som entreprenør, etter at han flyttet inn til Ålesund rundt 1880.
I nekrologen over Ole Elias Olausen Roald, (Sunnmørsposten  22. Mars 1921), går det frem at han, i tillegg til virksomheten som trelasthandler sammen med broren Peder, var entreprenør og satte opp en rekke hus i Ålesund som ble solgt på rimelige vilkår så snart de var ferdig. Brødrene kjøpte store tomteområder på Brunholmen i 1887 etter at de hadde flyttet til Ålesund. (i følge Moster bodde de før bybrannen i to leiligheter i Hellegate). Herfra drev de byens største entreprenørvirksomhet, med innkjøp av trevirke langs hele kysten og i Sverige, og med leveranser så vel til byen som til distriktene. Det var brødrene Roald som satte opp det meste av husene i Steinvaagveien, mange bygninger på Haugene og ved Nedre Strandgate.
Sundmørspostens første hus i Grimmergaten var det de som satte opp (Huset strøk med under bybrannen i 1904).
Ole Elias Olausen Roald var i en rekke år medlem av Ålesund bystyre og medlem av tilsynsnemnden for Norges Banks avdeling i Ålesund. Ole Elias var også gårdeier i Hundeidvik, bnr. 3 i Utgård.
“Ole Roald etterlater sig mindet om en elskverdig og hyggelig mand, et godt menneske, og en arbeidsom og foretagsom borger”, heter det til slutt i nekrologen.

Så tilbake til navnet Tynes som så ofte går igjen i beretningen om vår slekt.
Jeg har hørt moster (min tante Oddbjørg) snakke om en slektning fra Sykkylven som skulle hete Tynes. Sansynligvis er det her tale om Ole Severin (Ole Elias og Peders bror), og hans familie.  I Bygdebok for Sunnylven og Geiranger bind 2 står det (som tidligere nevnt), at Ole Severin Olausen Utgård frå Ystemyr overtok Solheim bnr. 3 i Tjønes. Han har ventelig derfra tatt navnet. I Sykkylven går navnene Tjønes og Tynes om hverandre, og det er overveiende sannsynlig at dette er den omtalte Tynes i vår slekt.
Ole Severin Tynes giftet seg med Anne Andreasdatter Brunstad fra Steinvågen i Ålesund (født ca. 1850 død 1921). De fikk flere barn, mellom dem Ole Andreas (født 1877 død 1944).

I doktoravhandlingen av Kari Shetelig Hovland “Norske islandsfiskere på havet” (Universitetsforlaget 1985), er også Elias Konrad Olsen (K.O.) Roald oppført som fetter av Ole Tynes, så det skulle også vise at det er denne Tynes-familien det er tale om.

Det er mulig at også Ole (Severin) Tynes gikk inn i virksomheten som brødrene Ole Elias og Peder drev. På den annen side kan han også ha arbeidet for firma Holm i Ålesund som drev som bøkkere ved århundreskiftet, eller, han kan ha drevet sin egen forretning. For det er kjent at Ole Severin i tillegg til gårdsdriften på Tynes, også drev som bøkker (tønnemaker) i Ålesund.
Den voldsomme ekspansjonen i islandsfisket krevde stor utbygging av kaier og sjøhus og tønner for saltet sild. Trevirke fantes i svært sparsommelig grad naturlig på Island, så det meste av trevirket ble hentet i Norge. På samme måte måtte tønner til salting av sild skipes fra Norge.
Ole Severins sønn, Ole Andreas, og hans fetter Elias K.O. Roald, var flere turer til Island. Om det var slik at Elias K.O. Roald representerte entreprenørene og trelasthandlerne, brødrene Ole Elias Olausen Roald og Peder Roald, og at Ole Andreas representerte sin far bøkkeren Ole Severin Tynes, kan en hittil bare spekulere i. Men det er dette som er det mest sannsynlige. For Ole Andreas Tynes leide en strandeiendom under “Hafnabakkane” i Siglufjord i 1906. Året etter gikk imidlertid bøkkerforretningen til hans far Ole Severin inn, og eiendommen på Island  ble overført til min bestefar Elias K.O. Roald i 1907.
I 1912 startet Ole Tynes imidlertid for seg selv på Island. Han leide grunn ved siden av Elias og de to fetterne bygde ut salterier i ganske stort omfang.

Ole Andreas flyttet for godt til Island. Der giftet han seg med den vakre Indiana Petursdatter fra Svarfadardal i Eyjafjord. Indiana var en dyktig, selvlært kvinne som drev kafe i Siglufjord. En kveld var flere norske fiskere kommet i blodig slagsmål. Ole Andreas gikk i mellom for å megle, men ble slått ned. Noen bar ham inn i kafeen til Indiana. Hun stelte godt med ham, og slik ble de kjent. De ble altså gift, og Ole bosatte seg der for godt. De bygde hus et stykke oppover i Adalgata. Her drev hun kafe i mange år, og her møttes norske redere og sildekjøpmenn. (etter K.S.Hovland “Norske islandsfiskere på havet”).

Nå gir jeg meg ikke ut for å være noen slektsforsker her, jeg bringer bare videre det jeg har funnet ut, og egne slutninger basert på det jeg har funnet dokumentert. Så vidt jeg vet er heller ikke noen av mine slektninger utpregede slektsgranskere, så det ligger store muligheter her for den som er interessert!

I grunnen har ikke mammas slekt lengre tilbake enn hennes far Elias noe å si for den historien jeg vil fortelle. Dette er ikke ment å være en slektskrønike, men en fortelling over mitt eget liv basert også på det jeg vet om min nærmeste familie. Og fortellingen begynner for så vidt for mitt vedkommende med min bestefar Elias K.O. Roald og min bestemor Pauline Vågseter.


Slekten VÅGSETER

Jeg må allikevel innom et raskt tilbakeblikk på bestemors slekt.
Hva vet jeg om hennes familie? Dessverre alt for lite. Men blant Mammas etterlatte papirer har jeg funnet en liten slektstavle. Jeg vet ikke hvor hun har den fra, men jeg gjengir den her uten å kunne gå god for at den er korrekt.

Oversikten over bestemors slekt begynner på 1700-tallet:
Erik Olsen Vågseter født 1745, gift med Brit Larsdatter født 1747. De fikk tre barn, Marit, Berit og Sigrid.

Datteren Berit Eriksdatter Vågseter født 1800, gift med Steffen Eriksen Solemdal. Disse overtok Vågseter og drev gården i 40 år. De fikk en sønn Erik.

Sønnen Erik Steffensen Vågseter født 1834, gift med Andrea Rasmusdatter Bergsvik født 1837. De fikk barna Erika, Synnøve, Ane og Karen.

Datteren Ane Vågseter giftet seg med Anders Nilsen Stensaa født 1840. De kjøpte Vågseter i 1884 (og Anders Stensaa tok da navnet Vågseter). De fikk barna Anna, Nils, Anton, Emilie, Maria, Pauline, Severine, Anders og Peder.

Deres datter Pauline er altså min bestemor, født 11.desember 1886.

Jeg har bare sporadisk gjennom livet i en eller annen sammenheng vært i kontakt med bestemors slekt. Jeg kan huske at jeg som barn var på Vågsetra om sommeren, og jeg har en svak erindring om “tante Emilie” (bestemors søster) og Anton (bestemors bror). Senere i livet husker jeg også Hugleik Vågseter og brødrene brødrene Arne og Harald, og jeg husker at jeg besøkte Harald på gamle Molde sykehus rett før han døde der i 10/12-årsalderen. Om Hugleik Vågseter var far til Arne og Harald er uklart for meg, men jeg tror det.
Vi har også familie i Eikesdal som het Solhjel, og i Isfjorden som het Morstøl. Jeg antar at det er bestemors søstre som giftet seg til de familiene. Morstølene i Isfjorden hadde jeg en del forbindelse med som ungdom, og jeg kommer nok tilbake til dem senere.

Det har imidlertid vært liten slektstilhørighet til bestemors side av familien. Dette er veldig synd. Jeg vil oppfordre den som føler seg kallet til det å forske litt i bestemors  slekt. Enkelt er det ikke, for det har vært svært mange døtre i hennes familie, og de har giftet seg og skiftet navn. Selv har jeg mistet oversikten!
                                                           
Bestemor var et enestående godt menneske, og hun og hennes familie fortjener absolutt en større plass i Roaldfamiliens bevissthet!


Tilbake til ÅLESUND.

Ved folketellingen i 1900 eide Ole Elias Olausen Roald (oldefar) to leiligheter i Ålesund i Hellegata i bydelen Aspøya. Der bodde familien, i hvert fall frem til bybrannen. Jeg antar at broren Peder, som da var gift med Jørgine Søvik, bebodde den andre leiligheten.
Ålesund var en by av trehus som de fleste norske byer på den tiden. Natten til den 23. januar 1904 begynte det å brenne i Ålesund Preservefabrikk i Strandgaten 39 i bydelen Aspøya. Det blåste full vestlig storm den natten, og før brannen var over var ca. 850 hus lagt i aske. Elias K.O. Roald var 22 år da dette skjedde. Roald-familiens leiligheter i Hellegata brant også, Hellegata ligger øst for der brannen startet.
Bestefar fortalte at han godt kunne huske den tyske Keiser Wilhelm II som organiserte hjelpearbeid og ga store summer til gjenreisningen av Ålesund. Keiser Wilhelm var norgesvenn, lidenskapelig opptatt av vikingtiden, og ferierte ofte i norske fjorder på keiserjakten “Hohenzollern”. Ålesunderne sto langs gaten da keiseren inspiserte ødeleggelsene, og bukket dypt da han passerte. Det gjorde stort inntrykk.
Det gjorde også historien om Anders Nord og kona i det vesle huset midt i byen som etter et syn fra Gud dagen i forveien, med hånden på Bibelen, nektet å flytte seg for brannen. Huset ble spart.

Om oldefar Ole Elias Olausen Roald fremdeles eide leilighetene i Hellegata etter brannen er som sagt usikkert. Men jeg har for mange år siden vært der sammen med moster (min tante Oddbjørg), og synes å huske at hun fortalte at familien hadde flyttet til Markveien 19 i et stort murhus som fremdeles står der, så vidt jeg vet. Hun kjente seg i hvert fall igjen da vi var der.

På den tiden hadde Ole Elias og Nikoline mange barn og ungdommer å ta vare på. Så vidt jeg vet bodde alle hjemme, familien førte et stort hus. Bestefar var eldst av barna, 22 år på dette tidspunktet. Han hadde da gjort ferdig sitt Handelsgymnasium i Oslo, og hadde vært innkalt til militær grensevakttjeneste. Jeg har et bilde av ham ved grensen sammen med soldatkamerater.  Bestefar, som nå hadde fått handelsbrev, etablerte seg som grosserer og handelsmann.
Nå var det nødvendig med hushjelp for å få avlastning. Det ble avertert, og en jente, fire år yngre enn bestefar ble ansatt. Det var en jente fra en gård i Romsdal, Pauline Andersdatter Vaagseter.
                    
Det varte jo ikke lenge før søt musikk oppsto, som det heter, mellom tjenestepiken og den nyetablerte grosserer Elias K.O. Roald. De giftet seg i 1909, den 5. juli, i Molde. Antakelig av praktiske årsaker, slik at familiene skulle møtes på halvveien, fra Ålesund og fra Hovdenakk, til høytideligheten og festen som ble avholdt på Alexandra Hotell. Jeg har brudebildet tatt på trappen eller på en balkong på hotellet.

Min tante Oddbjørg fortalte at så vidt hun visste var det den nye fruen, Pauline, som overtok ansvaret for alle som bodde hjemme, også etter hvert for sin manns foreldre. Da Oddbjørg ble født i 1911 var Ole Olausen Roald 68 år og Nikoline 10 år yngre. Men Nicoline hadde fått kreft i magen og greide ikke husholdet for den store familien. Hun ble snart avkreftet og døde i 1914.
Ole Elias drev jo sin trelast- og entreprenørvirksomhet, og levde videre til 1921. Bestemor var altså både kone for sin mann Elias K.O. Roald og husholderske for faren hans og de andre søsknene som bodde hjemme, samtidig som hun pleiet Nicoline til hun døde, samt at hun allerede selv på det tidspunkt var blitt mor til fire barn! Bestefar var jo borte i lange perioder på Island, så det var ikke lite ansvar som ble lagt på den unge konen!

Bestefar og bestemor fikk fem barn sammen:

Oddbjørn (min moster), som var født 4. november 1911,
Otto Normann 14. august 1912,
Anders 5. august 1913,
Arne 21. februar 1916, og til slutt altså “attpåklatten”,
Liv, (min mamma), som ble født 18. Mai 1921
Mye mer om alle disse senere!
Nå er de alle borte for lengst. Men både Anders, Arne og mamma ble foreldre til barn som selv har fått barn. Så slekten lever videre!


OMKRING ÅRHUNDRESKIFTET

Hva er det som skjer i Ålesund og i Norge på den tiden og som berører min slekt?

Som nevnt har oldefar Ole Elias Olausen Roald og broren Peder Roald startet trelasthandel på Brunholmen i Ålesund. Oldefar har for lengst flyttet fra gården på Vigra og inn til byen, hvor han eier to leiligheter i Hellegate. Der bor også Peder og hans kone. Barna som oldefar og hans kone Nikoline Berte Caroline har fått, bor der også.
Eldstesønnen Elias K.O. Roald har vært i Oslo og tatt handelsgymnasium og fått handelsbrev.
Oldefars bror Ole Severin, som har tatt navnet Tynes etter at han flyttet fra barndomshjemmet i Frøysa til Sykkylven, driver som bøkker i Ålesund og som gårdbruker på Tynes i Sykkylven. Hans sønn Ole Andreas går i lære hos sin far, Elias (bestefar) går inn i firma hos sin far og onkel Peder.

En annen betydningsfull hendelse i familien fra noen år tidligere får nå praktisk betydning. Oldemors søster Berthe (15.april 1870 til 8.desember 1964) hadde giftet seg den 18.mai 1891, med Lars Garshol fra Ulsteinvik (12.november 1863 til 11.november 1919).
Lars Garshol var en driftig mann. Han gjorde forretninger sammen med Johan Hareide, og de to var tidlig ute med fiske på Island. Lars Garshol var nå bestefars morbror, og det er klart at den unge Elias K.O. Roald var interessert i den andres forretning på Island. Det var i grunnen svært mange som engasjerte seg i de nye mulighetene som islandsfisket førte med seg. Både bestefar og fetteren Ole Andreas Tynes var flere turer til Island.
Ved årsskiftet 1902/03 fantes det i alt 113 fiskedampskip i Norge. 52 av disse hørte hjemme i Ålesund! Flere ålesundere hadde allerede etablert virksomhet der borte, det var lønnsomt å koke lever, for det var fettmangel i Norge. Så islandsfisket besto hovedsakelig fremdeles av torskefiske og hvalfangst som på grunn av leveren og spekket ga det etterlengtede fettet.

Men midt på 1890-tallet begynte det også å sige store sildestimer inn i fjordene på Island. Etter hvert begynte fisket etter silda, som ble saltet og eksportert. I Norge hadde sildefisket vært skralt, og det var økende interesse for islandssilden. Ved hundreårsskiftet var virksomheten blitt omfattende. Mange av seilskutene ble byttet ut med fiskedampskip, og nordmenn hadde leid seg eiendommer på Island. Nå var det om å gjøre å finne gode havner, for islandsfisket bar beinhardt og det var mye styggevær.
Mellom Eyafjord og Skagafjord på nordkysten ser det umulig ut. Men en våg skjærer seg inn fra havet mellom fjellene. Det er Siglufjord. Ute på Tangen, som det heter et sted inne i fjorden, stikker et nes ut, og her kan det bli god havn. Siglufjord skal bli et skattet navn i vår familiehistorie.
Ellers var det oppgangstider i Norge etter krigene i Europa på 1800-tallet. Den industrielle revolusjon gjør sitt inntog i vårt land også. Vannkraftutbygging, dampmaskin, både til lands og til vanns. Økonomiske oppgangstider for de som allerede har noe, de som ikke har noe, velger å utvandre til Amerika. Klasseskillet øker.
I Amerika er “Homestead”-loven vedtatt, der kan man få egen jord bare for å betale for oppmålingen! De vesle brukene som mange vokser opp på her hjemme, klarer ikke å bære de store barnefamiliene, og svært mange velger Amerika som sitt fremtidige hjemland. Så også flere i vår familie.
Personalunionen med Sverige er i ferd med å slå sprekker, og den gryende norske nasjonalbevisstheten når sin foreløpige høyde ved århundreskiftet.
Det meste peker opp og frem for landet!


DET STORE SILDEEVENTYRET

For vår familie starter eventyret for alvor våren 1903.
Lars Garshol (bestefars onkel) og Johan Hareide reiste da med hvert sitt dampskip, henholdsvis “Ulf” (bygget i stål ved Porsgrunn mek. verksted i 1902  byggenr. 29, 85,04 bruttotonn, tostegs dampmaskin på 115 h.k.) og “Skolma” (bygget i stål ved Porsgrunn mek. verksted i 1899 byggenr. 10, 78,76 bruttotonn, tostegs dampmaskin på 150 h.k.),  sørover til Stavanger for å spørre seg for om islandsfisket. Det endte med en kontrakt med Hans Falck som ville omsette all den sild de kunne fiske.
Så reiste de sammen til Island.
En annen som også hadde kontrakt med Falck var Bendik Mannes. For Falck leide Mannes et strandstykke på Tangen i Siglufjord. Allerede 25.oktober samme år (1903), ble denne grunnen overdratt til Johan Hareide og Lars Garshol.
De to karene gjør kjempefangster, “Ulf” 1000 tønner og “Skolma” 1500 tønner. Saltingen av silda foregikk om bord i egne skip og delvis på provisoriske salteplasser på land. Det vrimlet av fiskebåter, folk strømmet til og arbeidslønningene steg.
Det store silde-eventyret var i gang.

Våren 1904 bygde Johan Hareide og Lars Garshol kai på Hareid. Der lastet de inn bygningsmaterialer til kai og hus og saltepall inn i “Skolma” og “Ulf”. Mandag 11.juli gikk de hjemmefra til Siglufjord, og 14.juli var de fremme. Tre dager senere var provisorisk kai og hus nesten ferdig.
Denne sommeren hadde de kontrakt med kjøpmann Konow i Bergen som skulle kjøpe all sild de fisket. Det ble et overmåte rikt fiske før de var hjemme igjen i Ålesund 22.september. Da hadde både Johan Hareide og Lars Garshol også skaffet seg islandske borgerbrev. Nå er de kommet på den islandske skattelisten, og i 1904 betaler Lars Garshol 150kr i skatt på Island.

Uten å vite det sikkert mener jeg at bestefar (antakelig også fetteren Ole Andreas Tynes) var med til Island første gang i 1905 med sin onkel Lars Garshol.
Denne sommeren har Lars fått bundet en snurpenot, visstnok den første som er bundet på Sunnmøre. Folk til arbeidet var leid inn fra Karmøy. Så drar Lars Garshol med “Ulf” og stadig i samarbeid med Johan Hareide med “Helga” (fra a/s Skjervas rederi) på snurping etter islandssild. Dette året vil de selge silda selv. De leier en lastedamper som går med tønner og salt til Siglufjord. Det er et naturlig interesseområde for Lars Garshols kones søstersønn (min bestefar) dette. Han har handelsbrev og er i en etableringsfase av livet, 23 år gammel.

Men selv om det var som et eldorado for fiskerne og arbeidsfolkene på land, var det harde og uregulerte forhold. Storm og kastevinder fra fjellene fører til en rekke forlis. Tross dette var totalfangsten dette året 120000 tønner ferdig pakket sild, 106983 av disse tønnene hadde norske eiere. Og de med snurpenot gjorde det best. Lars Garshol og Johan Hareide bekostet sammen den nye “Islændingen”, og var hver for seg partseier i “Ulf” og “Skolma”.

Sommeren 1906, sør for Tangen, inne i Pollen under “Havnabakkane” leide Ole Andreas Tynes et strandstykke. Det var så langgrundt der at Bendik Mannes hadde sagt det fra seg. Samtidig kjøpte Lars Garshol, Johan Hareide og andre, grunn langs strandkanten i Raufarhøfn, et godt stykke øst for Siglufjord.

Neste sommer, 1907, overtar bestefar den grunnen som Ole Tynes hadde leid. (Den sannsynlige grunnen til overtakelsen var at Ole Severins bøkkervirksomhet i Ålesund innstilte). Her bygger Elias K.O. Roald (bestefar) stort pakkhus, salteplan, brygge og pirer. Han begynner å salte sild, og har kjøpekontrakt med mange fiskere.

Den 31.juli vedtar Island en ny lov som skal gjelde umiddelbart. Utførselsavgiften mer enn fordobles, og bøtene for fiske innenfor islandsk territorium blir vesentlig høyere. For norske fiskere var ikke bare velkomne på Island. Den store trafikken førte mye elendighet med seg også. Usedelighet (det var jo hundrevis av islandske jenter som arbeidet med å gjøre silda ferdig til salting), drikking og slåsskamper hørte til dagens orden. Eller u-orden er det vel bedre å si. For det kunne gå nokså vilt for seg.
Da en rekke båter var blitt oppbrakt for å fiske innenfor den islandske territorialgrensen, og klekkelige bøter var blitt pålagt, ble fiskerne rasende. Bevæpnet med kniver truet de sysselmannen som måtte rømme inn i kirken hvor det nettopp var gudstjeneste. Det samlet seg en mengde mennesker som forsøkte å drive fiskerne tilbake til skipene. Flere ble såret av knivstikk.
Men det ble et rekordår, 176631 tønner islandssild innført til Norge i 1907.

Bestefar fortsetter utbyggingen i Siglufjord. Han reiser to rommelige hus, et ved sjøen og et oppi bakken, og han setter opp brygger og plattinger. 9. Juni 1909 undertegnes leiekontrakten på hans grunn som er 100 favner lang langsmed sjøen og strekker seg herfra opp til veien over bakkene. Årsleien er 250 kroner.

5. Juli 1909 gifter de seg, bestemor og bestefar. Bryllupsreisen går til Island. Bestemor fortalte at det var den eneste turen hennes dit. Det var et forferdelig vær, hun var sjøsyk hele veien over, syk i Siglufjord av den fryktelige sildestanken og sjøsyk på veien hjem igjen. Hun husket den som en fryktelig opplevelse hele reisen.

I løpet av 1911 kom det en rekke islandske påbud for de norske fiskerne. Fyravgift, innførselstoll på tønner og salt og kull, og fra 1. Juli hadde Alltinget vedtatt Vrakerloven. Denne førte til at silden skulle følges fra fangst til ferdig saltet, og var omstendelig med utfylling av skjema og kontroll. Imidlertid førte denne til bedring av kvaliteten på det ferdige produktet, og bestefar uttalte at han syntes loven var til fordel for fisket.

I 1912 starter Ole Andreas Tynes opp sin egen forretning og leier grunn til salteplass innerst under Hafnabakkane. Her er det langgrunt som ved bestefars plass. Ole og bestefar bygger da store saltepaller som står på staurer langt utover i sjøen, og videre pirer ut fra disse.
Bestefars salteri blir snart det aller største i Siglufjord, og han salter 30000 tønner i 1916.
I 1912 salter bestefar for Konow i Bergen og Ameln i Stockholm. Han får 2 kroner pr. tønne, hvorav han betaler både for verking og toll.
Bestefar var fremsynt og begynte allerede dette året og “skotske” sild, dvs. ta ut magesekken før salting. I midten av august har han som et eksperiment saltet 50 tønner for Konow i Bergen på denne måten. Han har også forsøkt å rundsalte sild som ikke engang var “nippet” dvs. ta bort den lille trekanten mellom sildens gjeller for å åpne for sildelaken inn i sildens mage.
Bestefar tror at islendingene snart kommer med en lov som påbyr “skotsking” også, og uttaler at “det blir i så tilfelle en likeså prisverdig foranstaltning som vrakerloven” (Kari Shetelig Hovland “Norske islandsfiskere på havet”).
I 1911 og 1912 var islandsfisket rikere enn noen gang før. Det går svært bra for bestefars selskap, Roald Havfiskeselskap.  

I følge det jeg har funnet ut, og blitt meg fortalt av ham selv og av Oddbjørg (min tante), overførte bestefar verdiene i Roald Havfiskeselskap til Ålesund Fiskeriselskap, som han fikk opprettet i 1918. Dette var et aksjeselskap med følgende eiere: Peter Brandal, Brandal (111 aksjer), Trygve Klausen (111 aksjer), Mikal Knutsen (100 aksjer), J.A.J. Øwre (100 aksjer), og Elias O. Roald (686 aksjer), alle Aalesund. Han overdrar sine eiendeler til dette selskapet for 1,3 millioner kroner og er selskapets disponent. Hans kapital i selskapet er 800.000, og kontante penger i bank på 450.000.
I invitasjonen til dannelsen av Aalesund Fiskeriselskap heter det bl.a.:
“Det er hensigten at danne et kapitalsterkt selskap, som ved tidsmæssige fiskedampskibe skal drive fiske samt gjennem sit hovedkontor i Aalesund omsætte produkterne mest mulig direkte til de utenlandske kjøpere.
Selskapet har på hånden fiskedampskibene “Havbryn”, “Segeren” og “Havmanden”, de 2 første med fuldt utstyr av fiskeredskaper samt 2 skibe under bygning. Samtlige skibe er nye av de mest moderne, tidsmæssige båter.
Ligeledes har indbyderne på hånden Elias O. Roalds eiendom i Siglufjord på Island med kaianlæg, salterikummer og indretninger av ethvert slag samt en større grundstrækning i Farskrudfjord. Likeledes Roalds sildoljefabrik samt motorskonnert “Fulmar”. Sildoljefabrikken kan producere ca. 100 mål i døgnet. “Fulmar” er på 147 registerton med motor på 90 h.k.. Båten er gammel men god, bygget av pitchpine, motoren er helt ny.
Anlægget i Siglufjord er istand til at motta til salting fra 8 dampskibe. Det kan med en forholdsvis liten bekostning utvides til at motta 12 skibe.
Endvidere har indbyderne på hånden en sjøstrekning i Sten vaagen i Aalesund inden byens grænser 4 – 5000 kv.meter med 120 m. længde til sjøen med plads for 4 fordelagtige sjøpakhuser og tilsvarende lagerrum. Denne eiendom ansees overordentlig værdifuld---
---Man mener, at ved at knytte både fiskeriet og forhandlingen sammen på den antydede måte og særlig ved støtte i den værdifulle eiendom på Island at kunne gjøre forretningen til en rolig og fordelaktig forretning, ikke utsat for den hazard som let kan ramme de enkelte grene av bedriften”.
I tillegg til de nevnte båtene skulle selskapet senere også få fiskedampbåtene “Hindholmen”, “Kirkholmen”, “Rosholmen” og motorskonnerten “Sally”. (etter Johan Ottesen “Fiskedampskip”).

Så vidt jeg vet eide og/eller disponerte bestefar som disponent i de to selskapene Roald Havfiskeselskap og Aalesund Fiskeriselskap, følgende båter:

“Fullmar” - motorskonnert bygget i pitchpine, 147 registertonn, motor på 90h.k..

“Havbryn” - bygget ved Kristiansand mek. verksted 1914 (bygg nr. 151), 149,46 bruttotonn, 230 h.k. trestegs dampmaskin.

“Bjugna”

“Segeren” - bygget ved Kristiansand  mek. verksted i 1913 (byggnr. 149), 150,04 bruttotonn, trestegs dampmaskin på 230 h.k.

“Fanefjord”- transportdampskip, var i britisk arrest til krigsslutt 1919.

“Havmann” – bygget i stål ved Rosenberg mek. verksted i 1915, (byggenr. 40), 186,77 bruttotonn, trestegs dampmaskin på 260 h.k.

“Kirkholmen – bygget i stål ved Aalesund mek. verksted i 1918, 140,65 bruttotonn, trestegs dampmaskin p 230 h.k.

“Rosholmen”

“Hindholmen” – bygget i stål ved Kristiansands mek. verksted i 1916, 111,87 bruttotonn, trestegs dampmaskin på 180 h.k.

“Sally”- motorskonnert

Da krigen kom i 1914 har bestefar 6 pirer å losse på. 8 møresnurpere har kontrakt med ham og leverer fersk sild til salting. Likeså har Mikael Knutsens 3 snurpere “Eystein”, “Sigurd” og “Helga” kontrakt med bestefar.
Fiskerne på Island er i tvil om hva de skal gjøre etter krigsutbruddet, flere skulle ha vært i militær tjeneste. De sender telegram til kongen og spør hva de skal gjøre, og svaret kommer ganske snart: “Bli hvor De er til fiskets slutt. Med Guds hjelp håper vi å unngå krigen. Håkon R”.
Deretter kjøper den norske regjering 1300 tonn kull i Newcastle som sendes til Siglufjord.
Fisket det første krigsåret har gitt godt utbytte.

I 1915 og 1916 snudde den pågående krigen opp ned på sildeeventyret. Samtidig som prisene på silden skjøt i været og markedet nærmest ble umettelig, la britene stadig større vansker i vegen for fiskerne. Tyske oppkjøpere som hadde rikelig med penger, kjøpte opp all norsk fisk som fantes på markedet. Dermed innså britene at de ikke kunne la Tyskland uhindret forsyne seg av den norske fisken, og foretok selv vinteren og våren 1916 oppkjøp for 160 millioner kroner.
Men britene innførte også andre metoder. Fiskerne, som var avhengige av kull, hamp, bomull og petroleum, o.a. fra England, måtte forplikte seg til ikke å levere fangsten til sentralmaktene.
Tross alle restriksjoner satset norske islandsfiskere videre. Kontraheringer av nye skip, nye motorer, redskap og utstyr. Bestefar var en av dem som satset.
Men det kom nye tilbakeslag. I mai 1916 inngår Island en avtale med England om at Island skal få kull og salt mot at alle skip som utfører fiskevarer fra Island skal anløpe engelsk havn. Og alle fiskevarer skal først tilbys den engelske stat for en maksimalpris som var meget lav tatt i betraktning de stadig stigende driftsutgiftene. Norske fiskedampskip ble stadig oppbrakt av engelske vaktskip og beordret til havn i Lerwick og andre havner på den engelske kysten. Flere store redere ga opp, det var ikke noe å tjene lenger etter at de nye reglene for kontroll og salg i England ble iverksatt.

Her kommer det en historie fra den tiden som bestefar selv har fortalt meg:
Mange av fiskebåtrederne fra Ålesund husket hva Keiser Wilhelm hadde gjort for byen deres etter brannen i 1904. Bestefar var en av dem, han beundret keiseren for hans engasjement og hjelpsomhet den gang. Og han syntes vel etter hvert ikke så mye om engelskmennene. De ikke bare vanskeliggjorde forretningene til de norske fiskerne, men mange mente det var rent sjørøveri de bedrev. Solgte nødvendige varer til blodpris og kjøpte igjen fiskevarer til bunnpris. I tillegg kom nyhetene om hungersnøden i Tyskland fra vinteren 1916 og utover.
Med dette tidsbilde av situasjonen, besluttet bestefar å sende sitt transportdampskip “Fanefjord” fullastet med sildetønner som gave til Tyskland. Han mente at lasten som gave ikke kunne falle inn under reglene for salg av fiskeprodukter til sentralmakten i og med at det var en gave. Men, som en kunne vente, båten ble oppbrakt og ført til Hull, hvor lasten ble beslaglagt og båten tatt i arrest.
Bestefar syntes dette var uforståelig simpelt av britene. Hans intensjon var å gi en gave tilbake til Tysklands folk som sultet, og som hadde gitt så mye til hans Ålesund da de var i nød.
Jeg tror denne hendelsen satte dype spor i bestefar, jeg har alltid opplevd han som et svært rettskaffent menneske. Jeg tror også denne hendelsen førte til at han fra da av foraktet alt engelsk, og danner bakteppet for hans synspunkter senere i livet.

Bestefar og mange andre holt ut på Island resten av krigen. Etter freden var islandske fiskere selv kommet på fote og hadde etablert egen fiskeflåte. Og Alltinget la stadig nye avgifter på de norske fiskeriene. Innførselsavgifter og utførselsavgifter.
Likevel drar 123 norske fartøyer til Island våren 1919. Blant dem bestefars båter “Havmann”, “Hindholmen” og “Segeren”. Men det blir et dårlig fiske, og store lagre i Norge gjør ikke situasjonen lettere.
I oktober faller plutselig prisen på saltet islandssild til nesten ingenting, og det blir nesten umulig å få solgt noe. Mange taper mye på fisket dette året.
Utgiftene stiger på alle kanter, men samtidig får folk mer penger mellom hendene. Norske skip seiler på alle hav og for høye frakter. Rederier tar inn store overskudd som må plasseres i nye investeringer. Mange satser på nybygg. Bestefar, som fremdeles er den største salteren i Siglufjord, får dette året bygget to store fine fiskedampskip, “Rosholmen” og “Kirkholmen”.

Våren 1920 er det imidlertid mye som peker mot dårligere tider. Statsminister Gunnar Knutsen varsler i juni et økonomisk sammenbrudd. På noen måneder synker fraktratene med 30%. Sammenbruddet vil bli desto verre fordi krigskonjunkturene har bragt norsk næringsliv så høyt opp.
Denne sommeren er det ikke mange som ruster ut til islandsfiske. Bare 49 båter fra Norge, av disse 20 fra Sunnmøre. De må selv dette året hente kull i Aberdeen.
Men det er enorme mengder sild. I slutten av august har snurpene levert for store penger. Blant andre har “Hareidingen” solgt saltet sild til bestefar for 22914 kroner. Det går bra, og rederne har hatt bra overskudd, kan en lese i Sunnmørsposten den 17. September.
Men nå slår de varslede økonomiske vanskelighetene inn.
Høsten 1920 er levekostnadene mer enn 3 ganger så høye som før krigen. Kull koster 12 ganger så mye, petroleumsprisen har mer enn fordoblet seg. Og sildeprisene er på veg nedover. Lagrene er fulle, og det er kaos på salgsmarkedet. For saltet islandssild er gjennomsnittsprisen i 1920 gått ned til 41 øre pr. kilo, fra 62 øre pr. kilo i 1919.

Alt i februar 1921 melder Bergens Tidende om stor og voksende nød.     Sjømannshyrene skal ned, det blir slutt på overtidsbetaling, mange mister arbeidet, kommunene setter i gang nødsarbeid. En del fiskere gir opp håpet og reiser hjem. 338 norske damp- og motorskip ligger i bøyer. Riksmegliklingsmannens forslag om
17%  lønnsreduksjon for matroser og 24% for maskinister blir vedtatt.  40%  av norsk tonnasje ligger i bøyene.
I årene 1921-23 går det en storbølge av bankkrakk over hele landet. Sparerne mister pengene sine, det blir umulig å få banklån. Mange fiskeskipsredere går konkurs, fiskeskip og fiskebruk blir solgt på tvangsauksjon. Redere som tidligere har hatt store utrustninger på Island, er med et slag fallitt, og må selge sine skip.

Ålesund Kredittbank innstiller i 1922. En av byens største fiskebåtredere, min bestefar, Elias K.O. Roald og hans selskap Aalesund Fiskeriselskap, går konkurs samme år og drar mange med seg.
Men det er ikke helt slutt ennå.