Historien om familien ROALD, del 3 (siste del)

KRIGEN

Jeg vet ikke om krigen kom så overraskende egentlig. Bestefar fulgte godt med i politikken og var svært interessert i utenrikspolitiske forhold. Han hadde fulgt med i “Altmark”-affæren i Jøssingfjorden og var slett ikke så begeistret for at britiske krigsskip hadde brutt norsk nøytralitet og gått inn i en norsk fjord. Nå viste det seg jo at også det tyske skipet “Altmark” virkelig hadde britiske krigsfanger om bord. Det hadde altså også brutt norsk nøytalitet, selv om det ikke var noe marinefartøy.
Senere, da tyskerne hadde ankommet Norge innså han at krigen definitivt hadde gjort sitt inntog i landet. Det var vel ikke annet å vente enn at også de i Molde skulle merke den. Men han hadde vært sindig og rolig og manet sin familie til ikke å få panikk da de første bombene falt over byen den 15. april. De var jo tross alt et godt stykke unna. Så ble det opphold noen dager, og først den 25. april fikk de seg selv en støkk i livet. Den dagen kom flyene stupende lavt over Kringstadnakken med smatrende maskingevær.  Onkel Arne og bestefar sto ute bak bislaget og flekket fisk da de kom. “Nå må dere komme!” hadde de hørt bestefar rope, og alle som var hjemme løp ut og kastet seg over muren på oversiden av huset.  Bestemor fortalte at de kunne se kulenedslagene kaste pinner og løv opp i luften ikke langt fra dem.  De visste jo ikke at Kongen og Regjeringen gjemte seg i Molde, Kongen selv og Kronprins Olav i skogen bare en kilometers veg fra “Plassen”. 
Den dagen tok de det store røde gulvteppet med seg opp i skogen og brukte som tak over en hytte de laget der oppe. Så bodde de der mens bombingen av Molde foregikk som verst henimot 30. april. Det var den verste dagen, men etter at Kongen med følge, og gullbeholdningen fra Norges Bank, under stor dramatikk hadde blitt lastet om bord i HMS “Glasgow” og D/s “Driva” natt til 30. april, var det verste over for Molde bys vedkommende. Men de fortalte at det var fascinerende å se på krigshandlingene ute i fjorden da engelske marinefartøyer som var inne ved Åndalsnes for å evakuere britiske soldater, ble angrepet av tyske fly. Kondensstripene på himmelen og spruten fra bombenedslagene i vannet var litt av et skue.
I løpet av den første mai-uken var det hele over, og det var i grunnen alt moldenserne så til faktiske krigshandlinger. Som om ikke det hadde vært nok! Byen var bombet i stykker og over 200 hus var brent opp. Senere var det tysk okkupasjon, men resten av krigen var det rolig og ingen krigshandlinger i Molde.
Dagene i den provisoriske hytten i skogen hadde gått greit selv om det var ganske kjølige netter. De hadde sneket seg ned til huset om natta for å hente mat og klær, i grunnen led de ingen nød. Og da bombingen for det meste var over etter 30. april, hadde de flyttet ned igjen i “Plassen”.

Hvordan var så livet under okkupasjonen?
Jeg kan bare gjengi det jeg har hørt, historier som jeg ikke kan gå god for er den hele og fulle sannhet. I det store og hele gikk det visst nokså rolig for seg for vår familie. Vel, noe dramatikk var det vel innimellom…
En må huske på at “Plassen” var full av unge mennesker i 1940. Moster var den eldste av "barna", 29 år, og mamma yngst, 19 år. Arne og Anders 24 og 27. Normann var 28. Bestemor 54 og bestefar 58 år gamle. Med så mange unge mennesker i en slik tid må det ha vært en del “revestreker”… Og det var det!
Men først og fremst var det alvor. Alt stoppet opp, det ble fort slutt på nødvendige varer. Hva skulle de leve av? Penger hadde de nesten ikke, lønnet arbeid var det ikke mulig å få. Til å begynne med var det fisk som sto på menyen.
Et av de engelske krigsskipene fikk revet en av livbåtene sine vekk under bombingen mot dem da soldatene ble evakuert fra Åndalsnes. Denne skadede båten drev i land i fjæra nedenfor hos oss på “Plassen”. Anders og Arne fikk dratt den på land. Men den var stor, skadet og ubrukbar. Men de visste råd. De saget den av på midten og bygget speil på den. Kalte den “Håpet”, og brukte den som fiskebåt under de første okkupasjonsårene.
Men de måtte ha andre varer enn fisk. Det fortelles at “Håpet” ikke bare ble brukt til fiske. En natt i mai rodde onkel Arne og noen kamerater inn til byen, snek seg i land ved det utbombede meieriet og sikret seg egg og smør så mye de kunne få tak i. Ja, det var tjuveri, og det var farlig, for det var satt ut væpnede vakter. Arne fikk etter sigende en kraftig overhaling av bestemor da det kom for dagen hvordan han hadde skaffet seg varene! Bestemor var rasende! Og det var begynnelsen og slutten på den slags eventyr!
Så de måtte skaffe seg arbeid for å tjene penger til å kjøpe det de kunne få tak i. Det var ikke nok med rasjoneringskortene som allerede i løpet av 1940 ble distribuert av Forsyningsnemnda. 
Mamma fortalte hvordan hun opplevde det da de om høsten 1940 skulle søke arbeid:
“Far hadde sagt at vi måtte bare gå og melde oss på Arbeidskontoret. Men da vi kom dit, det var Oddbjørg og jeg, fikk vi til svar at nei, arbeid det hadde de ikke. Hvis vi ville ha arbeid så måtte vi gå til tyskerne, det var den beskjeden vi fikk. Så gikk vi dit og fikk arbeid med en gang. Jeg fikk arbeid på kjøkkenet i Kameratschaftsheim (i den såkalte “Revehallen” som nå er borte, men som svært mange moldensere kjente til), og Oddbjørg skulle servere på marine-intendanturen (en beslaglagt villa på andre siden av veien, litt nærmere byen).
Ja, hva skulle vi gjøre da ? Penger måtte vi ha dersom vi skulle overleve, og arbeid for tyskerne var det eneste som fantes”.   

Moster ble ikke lenge på marine-intendanturen. Etter hvert ble hun kjent med de som eide Grand Hotel Bellevue på Åndalsnes, og fikk jobb der. Og der ble hun til tyskerne hadde forlatt landet for godt.
Onkel Arne var så heldig å få seg arbeid på en fraktebåt, “Skreyfa”, hvor han var under hele okkupasjonen. Jeg vet ingenting om hva slags frakt den hadde.
Onkel Anders fikk seg arbeid på en lekter som gikk i fraktfart mellom Åndalsnes og Ålesund. Det var en norsk båt, men den gikk blant annet med krigsmateriell for tyskerne. Han arbeidet også på den lekteren under hele okkupasjonen, avbrutt av et kort opphold som fange på Falstad! Den historien er blitt meg fortalt slik:
“Både Anders og Arne likte godt å ta seg en dram innimellom når anledningen bød seg. Nå var det slik at lekteren som Anders arbeidet på ofte lå natta over ved kai etter endt lossing i Ålesund, før den returnerte til Åndalsnes. Dette ga karene om bord litt fritid om kveldene. Lekteren ble forhalt til noen sjøhus etter lossing for ikke å oppta kaiplass dersom det skulle bli behov for det. Så viste det seg at tyskerne brukte disse sjøbuene som lager, og i løpet av noen anløp ble de om bord i lekteren nysgjerrige på hva som ble lagret der. En natt fikk de lirket løs et par fjøler og fikk sett innenfor. Cognac! Det var lagret brennevin, rad på rad. Naturligvis så de sitt snitt til å “beslaglegge” et par flasker… Ved senere anløp gjentok det seg, og et par flasker til forsvant fra lageret.
Tilslutt gikk det naturligvis galt. Tyske vakter var satt ut for å fakke tjuvene, og selvfølgelig var det Anders som ble tatt. Arrestert. Det var en svært alvorlig sak å stjele fra den tyske krigsmakten, og han var heldig som slapp med fengsel. Han ble sendt til Falstad. Det var visst ikke mange ukene han var der, men jeg husker han fortalte at det var et forferdelig sted. Han frøs mye, fikk dårlig mat, og var riktig ille ute  med astmaen sin. Helt til det en dag plutselig snudde. Den tyske offiseren som hadde kommandoen over fraktefarten fra Åndalsnes til Ålesund var tilfeldigvis på besøk på Falstad og fikk se Anders. “Men Roald, hva gjør De her?” “Å” sa Anders, ”jeg var så uheldig å komme bort i et par flasker cognac i Ålesund, og så sendte de meg hit”. Han gjorde seg så ynkelig han kunne. “Men dette er ikke noe sted for en som Dem” sa offiseren. Henvendte seg straks til kommandanten som viste ham rundt “jeg kjenner denne mannen. Det arbeidet han gjør er av stor betydning for oss, det er bare å sette ham fri så han kan fortsette med det”. Slik ble det, og Anders arbeidet på lekteren under hele okkupasjonen.

Bestefar fikk seg også etter hvert arbeid hos tyskerne. Han førte regnskaper oppe i leiren som lå der Reknesbanen er nå, hos staben for bataljonskommandoen. Og bestemor var hjemme sammen med Normann og stelte hus for dem alle sammen.

Så var alt falt til ro, og de levde så godt de kunne under tysk okkupasjon. Den som egentlig ble mest berørt av okkupasjonen var mamma. 
Bestefar hadde allerede før krigen meldt seg inn i Nasjonal Samling. Jeg skal ikke påstå at jeg vet hvorfor han gjorde det, men jeg har tenkt på det senere. Da husker jeg på hans beundring og takknemlighet overfor tyskerne etter brannen i Ålesund og på resultatet av hans forsøk på å gjøre gjengjeld med en last sild til det sultende tyske folk under den første verdenskrigen. Jeg tror det førte til en livslang motvilje mot England og alt engelsk. Men etter hvert som Quisling-regjeringen turet frem mot sin egen befolkning, innså han at heller ikke NS hadde noen tilfredsstillende svar på de spørsmålene han stilte seg. Så han meldte seg ut igjen allerede i begynnelsen av okkupasjonen. Da noen forsøkte å gi ham forelegg etter krigen (av 16. mai 1945) for hans medlemskap i NS, ble det trukket tilbake av politimesteren allerede tretten dager senere.
Likevel, før krigsutbruddet oppmuntret han barna sine til å melde seg inn i Nasjonal Samling. Jeg vet ikke om de gjorde det alle sammen, men jeg vet at mamma, den yngste av dem, bare 17 år gammel, lot seg overbevise av sin far. Hun var med i Hirden, reiste ved en anledning til Oslo på en eller annen leir, og om hun hilste på Quisling eller bare så ham, det vet jeg ikke. Hun var med i NS, men etter 1942 i hvert fall bare som passiv medlem.
Det skjedde nemlig noe med mamma i 1942.

Hun fortalte meg at det var mange flotte tyske ungdommer som vanket på Kameratschaftsheim. Kjekke unge gutter som var sjeleglad for å være i Norge, sjeleglade fordi de slapp østfronten. Ofte så hun dem sitte gråtende i krokene. De hørte om bombing av stedene de kom fra i Tyskland og hadde angst for familiene sine der. Men det var umulig for dem å opprette kontakt med sine kjære der nede. Kjekke, unge gutter sa mamma, som ønsket krigen dit pepper’n gror, og helst ville være hjemme hos dem de var glade i.

En dag på jobben i  Kameratschaftsheim i 1942  kommer det inn en spesiell mann. Tysk underoffiser, “Oberveldwebel» skulle det vise seg. I følge mamma, en svært pen, ikke så høy, mørk mann som tok seg veldig godt ut i sin underoffiser-uniform. Hun er 21år, han er 32.
Denne  mannen, overført fra en liten by sørpå (jeg vet ikke hvorfra), forfremmet til å ha politi-myndighet over tyske soldater i Molde og områdene rundt, la hun spesielt merke til. Han la også merke til mamma. For hun var en svært pen dame i sin ungdom. Og godt oppdratt av en tidligere grossist og fiskeskipsreder. Så hun gikk med hodet høyt og innlot seg ikke med hvem som helst. Hun kunne sikkert gi et nokså arrogant inntrykk på sine omgivelser. Men det var før en ble kjent med henne. Denne mannen ville nok bli det, for det tok ikke lang tid før han oppvartet henne med galante manerer og de møttes for å gå turer sammen.
Mannen var Paul Jakob Delhougne, fra Aachen i Nord-Rhein Westfalen. Han førte seg dannet og korrekt, og ble snart akseptert av bestefar og bestemor på “Plassen”. Han viste stor respekt for mammas foreldre, og selv om han ikke akkurat var den mannen hverken foreldre eller søsken ønsket at mamma skulle forelske seg i, ble han godtatt. Bestefar, som hadde handlet med tyskere da han drev med sild og fisk, hadde lært seg tysk og kunne føre samtaler med ham. Mamma hadde sin middelskoletysk som grunnlag, men hun lærte seg fort et brukbart tysk hun også. Og Paul Delhougne viste seg ganske snart som en ivrig norskelev og mestret språket svært godt på kort tid.

Jeg kunne ha skrevet mye om dem, om forholdet deres og opplevelser de hadde sammen under okkupasjonen. For mamma har fortalt meg mye, og jeg har en god del brev fra ham til henne. Skrevet når han var på reise, for han reiste en del i embeds medfør. Men jeg har valgt og ikke gå i detaljer. For tross alt er det historier som jeg bare har hørt og som jeg ikke kan etterprøve. Og som hører til mellom dem, i deres liv, i deres kjæresteforhold.  Men jeg vil gjerne gi et inntrykk, mitt inntrykk, av forholdet dem imellom i den tiden det varte.
Jeg vil ikke opptre som dommer heller, selv om mamma forelsket seg i en av fiendens soldater. Kjærligheten kjenner ingen grenser, og mamma var langt fra den eneste som forelsket seg i en kjekk mann i uniform den gang. For det som vi i dag omtaler som krigen, opplevdes nok ikke slik for de fleste i Molde. Det var ingen krigshandlinger i Molde etter aprildagene i 1940, og stort sett oppførte soldatene i Wehrmacht (den tyske hæren) seg korrekt. Mamma sa at en kvinne trygt kunne gå i mørket hjem langs gatene den gang. Ingen antastelser, intet bråk eller offentlig beruselse. Det hersket streng disiplin. Det eneste de kunne risikere var å bli plystret etter, og noen kvinner tok det heller som kompliment. Og rundt i de såkalte kondisjonerte hjem var tyske offiserer ofte gjester til kortspill og sherry. Så krig var bare noe de fleste hørte om.

Paul var som nevnt ofte på reise. Hans overordnede holt til på Dombås, så han var ofte der. Mamma sa opp sin stilling på Kameratschaftsheim i august 1943, og fulgte med ham. De likte det ikke, de tyske sjefene, at han hadde følge med en norsk kvinne. Men de valgt å se gjennom fingrene med det. For Paul Delhougne var flink, rapportene hans var eksemplariske og sto som forbilder for andre. Og mamma fulgte ham på tjenestereiser rundt om. Til Bud, til Kristiansund, ja enda til Mosjøen.

Paul ble beordret til Mosjøen høsten 1944, og var i leiren på Korgen til ut i februar 1945. Kanskje var beordringen en slags straff for historien med Sven Sømme, en XU-agent fra Fiskerfagskolen på Aukra som ble arrestert av tyskerne i juni 1944 da han fotograferte det tyske ubåt-batteriet på Otrøya ute i Moldefjorden. Sømme ble forhørt av Paul i Molde før han ble sendt til Åndalsnes med rutebåten under bevoktning av tysk vakt. Dette vet jeg fordi mamma var til stede i rommet ved siden av forhørsrommet og hørte det hele.  Sømme klarte imidlertid å rømme fra båten etter at den var kommet til kai i Åndalsnes om morgenen, og selv etter storstilt jakt på han, kom han seg unna i fjellet over Sandgrovbotn til Atnasjøen og videre til Sverige.
(Det skal finnes en bok om denne flukten som han selv har skrevet, «En biolog på flukt», men det har ikke lykkes meg å komme over den.)
Vi vet alle hva som var i Korgen. Jeg har også vært der. Der var det fangeleir, russiske og jugoslaviske krigsfanger som blant annet  bygget den beryktede veien over Korgenfjellet, den såkalte “Blodveien”. Navnet fikk den etter krigen da et norsk/jugoslavisk film-samarbeide satte fokus på leiren og de forferdelige forholdene for de jugoslaviske fangene der. De laget i 1955 filmen “Blodveien”, til minne om krigsfangenes skjebne. Filmens tittel henspiller på en serber som med sin drepte brors blod malte et kors på en stein der oppe. (Det sies at dette korset fornyes hvert år med rød maling). Fangene levde under umenneskelige kår, og 618 jugoslaver, for det meste serbere, mistet livet på Korgenfjellet. Ennå flere (visstnok over tusen fanger) mistet livet under arbeid med veg og jernbane mellom Mo og Fauske.
Ikke vet jeg hva Paul gjorde der. Men av korrespondanse kan jeg tenke meg at han hadde vakttjeneste, eller hadde noe med soldatdisiplinen å gjøre. Eller rømningsforsøkene. Man vil jo helst ikke tenke det verste…

Mamma reise til Mosjøen før jul i 1944, håpet å få julen sammen med ham. Men det gikk ikke, han fikk ikke permisjon. Mamma forberedte seg på en ensom jul på hotellet. Der var bare en eneste gjest til, en fremmed mann. Denne hadde foreslått for henne at de kanskje kunne dele julemåltidet sammen, og det gjorde de. Så reiste hun på nyåret tilbake til Åndalsnes og tok inn på Grand Hotell Bellevue hos moster (Oddbjørg) som jobbet der. Hun torde ikke reise hjem til bestefar og bestemor, for hun var blitt gravid, og hadde ennå ikke fortalt det til noen. Bare Paul visste det og han lengtet seg syk der oppe i Korgen. Og nå fikk også moster vite det.
Akk det var forferdelige greier! Gravid med en tysk soldat, hva skulle fremfor alt bestefar si. Hun gråt og gråt. Enden på visen ble at hun ringte hjem. Det vil si at hun måtte ringe til Møller på Stenerud, altså gården der de leide, så måtte bestefar bli budsendt, og da, fortalte mamma som hadde ventet det verste, hadde bestefar rolig sagt at “jasså er det slikt fatt, ja da er det vel best at du kommer hjem”. Aldri, fortalte mamma, sa bestefar noen gang et eneste vondt ord om saken. Både han og bestemor støttet henne på beste måte, så godt de kunne fra da av.
Da Paul endelig var ferdig med tjenesten i Korgen, kom han tilbake som et spøkelse. Han var totalt avmagret, nervene tynnslitt og mamma hadde aldri sett ham slik før. Hun spurte, men han ville aldri fortelle om opplevelsene der oppe. Det tok mange uker før han var seg selv igjen.

Jeg har også hørt en annen historie om Paul Delhougne.
Familien vår var avhengige av å ha en lege som kunne tilkalles, både på grunn av Normann og Anders. Så allerede før krigen ble doktor Gunnar Pihl vår faste lege. Den gang var det jo slik at leger reiste hjem til folk på legebesøk i tillegg til at de hadde kontortid. Jeg husker doktor Pihl godt, han var etter hva jeg kan forstå, en flink lege og en snill mann.
Historien fra okkupasjonen slik som den er blitt meg fortalt, handler om at doktor Pihl hadde oppsøkt bestefar en kveld for å snakke med han. Han hadde fortalt at hans far var blitt arrestert av tyskerne i Oslo, og han var visstnok ille ute. Spørsmålet var om bestefar trodde han kunne tillate seg å spørre Paul om hjelp. Bestefar mente at han kunne forsøke, han trodde ikke det kunne skade saken. Så ble det til at Paul, som jo var politimyndighet i Molde, lovet å gjøre et forsøk.
Mamma fortalte at det Paul nå foretok seg både kunne koste ham stillingen og det var direkte farlig for ham selv. Paul visste hvor mye doktor Pihl betydde for vår familie, og han syntes selv doktor Pihl var en hyggelig mann. Så nå reiste han ens ærend opp til sin sjef på Dombås. Der leverte han fra seg en så troverdig skrøne om Pihls far at denne sjefen lovet å ta det opp med tyske myndigheter i Oslo. Jeg tror det hadde noe med illegalt arbeid å gjøre, og at doktor Pihl gjennom sin far kunne forsyne Paul med opplysninger som var av betydning for den tyske krigsmakten. Så vidt jeg vet ble doktor Pihls far løslatt. Men hadde historien blitt avslørt, er det ganske klart at både Paul og doktor Pihl virkelig hadde satt livene sine på spill.
Egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg forteller denne historien, doktor Pihl avsluttet sin praksis i Molde ut på -50-tallet, og ble overlege på sykehuset i Mesnalia, kjent for sin behandling av mennesker med luftveissykdommer. Han er død for mange år siden og historien kan nok ikke verifiseres. Antakelig er mitt motiv for å fortelle historien at den bidrar til å nyansere bildet av Overfeldwebel Paul Delhougne.

Krigen gikk mot slutten. Alle var klar over det, men alle var også spent på om den ville slutte i rolige former eller om det ville bli krigshandlinger igjen. Heldigvis tok alle til fornuft og den tyske kapitulasjonen foregikk i rolige former. Tross alt hadde tyskerne 350000 soldater i Norge ved krigsslutt den 8. mai 1945. De kunne ha satt seg til motverge og da hadde det endt med forferdelse. For befolkningen i Nord-Norge ble det forferdelig. Allerede høsten 1944 gikk russerne inn i Finnmark, og under tilbaketrekningen sørover brente og sprengte tyskerne alt de kom over så russerne ikke skulle få noe å overta etter dem. Så det var grunn for å være redd for befolkningen sør i landet om noe slikt skulle skje der også. Som vi vet gikk det imidlertid ganske rolig for seg for de fleste Moldensere.


FREDEN BRYTER  LØS

Men i vår familie i Molde det var det spennende i mai 1945. Kapitulasjonen sto for døren, og alle følte nok trang til å beskikke sitt bo. Hadde de gjort noe under okkupasjonen som kunne være skadelige for dem, nå da norske myndigheter snart kom til å bli gjeninnsatt? Fraterniseringen med tyskere som hadde foregått i ganske stor utstrekning både hos oss og hos mange andre, ble det brått slutt på. Likeså arbeid for tyskerne. Folk holdt seg hjemme og var avventende.
På “Plassen” gikk mamma og var gravid i 8. måned. Alle viste det, og alle visste hvem som var barnefaren. Og barnefaren var absolutt til stede. Han hadde påtatt seg farskapsansvaret både skriftlig og muntlig. Det var bare en hake: Han hadde allerede kone og barn i Tyskland…

Jeg tror det er på sin plass her å fortelle litt om Paul Delhougne og hvem han var så langt jeg vet.
Han var født på Entbindungsanstalt Marianneninstitut i Aachen den 7. november 1910. (På denne fødestuen har siden 1897 over 40000 Aachenborgere for første gang sett verden lys). Døpenavn var Paul Jakob Delhougne. Foreldrene var Josef Delhougne, forretningsmann, født 5. november 1873, bostedsadresse Adalbertstrasse 60 i Aachen.  Hans mor var Therese Delhougne, født Reinartz  den 2. april 1886, begge katolikker. De giftet seg den 26. mai 1908. Foreldrene døde tidlig og Paul var deres eneste barn. Han var derfor oppvokst hos sin bestefar, Jakob Delhougne.
Han hadde sin utdannelse fra Technische Hochschule i Aachen. Som utdannet kjemiker med doktorgrad i metallurgi, flyttet han til Hanau am Main, bostedsadresse Grosskrotzenburg, Friedrichstrasse 16 for å begynne arbeid ved en gullsmedsmie. Der var han til han ble innkalt til militær tjeneste i august 1939. Hva han gjorde og hvor han tjenestegjorde i militær tjeneste frem til han dukket opp i Molde i 1942 vet jeg ikke.
Men før han ble innkalt var han allerede gift med Else Lanfermann. Og de hadde fått to barn, Liselotte og Hans Albert. Barna var bare babyer, i følge ham selv, før han måtte dra hjemmefra for å tjenestegjøre i Wehrmacht.
I et skriv til bestefar av 12.03.1944 (feildatert i følge mamma, skal være 1945), sier han at han allerede kort før krigsutbruddet hadde bedt om skilsmisse fra sin kone. Han sier der at hans sak på grunn av krigen var blitt forsinket, men han tror at han utvilsomt kommer til å få sin skilsmisse gjennom retten. Han følte seg derfor som fri mann.
Det hører nemlig en muntlig historie til dette, om at hans kone i et raserianfall hadde kommet etter ham med en kjøkkenkniv i den hensikt å ta livet av ham. Han hadde anmeldt forholdet og begjært skilsmisse ved dom. Hvor mye sannhet det er i denne historien vet jeg ikke. Men han fremskaffet dokumentasjon fra Dr. Eisenberg, Rechtsanwalt – Notar, Steuerberater in Hanau am Main, etter krigen, datert 3. august 1946, som bekreftet hans skilsmissehistorie.
Når han nå er blitt klar over de følger hans forhold til mamma har fått, sverger han at hans forhold til henne bunner i et oppriktig ønske om et fremtidig og lykkelig ekteskap. Ja han sier at mamma og han allerede før de omstendigheter som hennes svangerskap vil medføre, var enige om å inngå ekteskap.
Hvor mye som er sant i den historien vet jeg ikke, men han fikk i alle fall sin skilsmisse fra Else den 6. januar 1947. Hun ble tildelt retten til begge barna.

Tilbake til maidagene 1945.
Paul hadde bestemt seg for å bli igjen i Molde etter krigen. Vi kan synes det var naivt nå, men han var fast i troen på at det skulle gå bra dersom han holdt seg borte og ute av syne etter at kapitulasjonen var et faktum. Så han oppholdt seg ute på “Plassen” etter 8. mai.
Det gikk noen dager. Så var det noen som hadde sett ham og varslet norske myndigheter. Et par dager senere kom statsadvokat Nils Parelius i spissen for en gjeng bevæpnede norske “soldater”. De stilte seg opp fremfor huset og forlangte å få snakke med bestefar.
“Vi vet at De skjuler en tysk soldat her, Roald, det er straffbart, og vi må be om at vi får ham med”. “Her det ingen som blir skjult, den som måtte skjule seg her gjør det i så fall helt etter egen vilje”, svarte bestefar. Så ser han seg rundt på de som stod der og sier rolig “Kan det være nødvendig med alle disse våpnene da Parelius? Her i huset har vi ikke og har aldri hatt våpen”.
Parelius, som godt kjente bestefar, blir litt brydd og sier “Nei, De kan ha rett idet, det er vel ikke nødvendig”, og ber soldatene ta geværene på skuldrene.
Under denne samtalen hadde Paul sneket seg ut gjennom bislaget og gjemt seg bak ripsbærbuskene på baksiden av huset. Inne ser mamma at en av soldatene kommer forbi kjøkkenvinduet og er på vei bak huset. Hun smetter ut bislagdøren og sier “Hva er det du skal?” Mannen tar da en Colt opp av hylsteret, retter den mot den digre, gravide magen til mamma og sier “Hvor er han? Vi vet nok at han er her, så det er best at du kommer med han”. Paul som ligger bak buskene bare metere unna, både ser og hører dette. Så reiser han seg rolig opp og sier “Javel, her har dere meg”.
Slik blir han arrestert og ført inn til byen hvor han blir satt i fengsel.

Det var nok viktig for norske myndigheter at de fikk tak i Paul etter åttende mai. Han var jo tysk politimyndighet i Molde under krigen og hadde sikkert en del kunnskap de kunne ha nytte av. 
Og så var det en spesiell hendelse de ville forhøre han om. Det var nemlig slik at natten til 8. mai ble det skutt en mann på Hotell Nobel i Molde. Det var en P. Hustad fra Øksndal (Sunndal). Det sies at det skal ha vært en tragedie i fylla, det sies at han ikke hadde fått med seg myndigheten til det dobbelte tysk/norske vaktholdet. Men drapet har i all ettertid blitt dysset ned og forsøkt dekket over. Norske myndigheter var interessert i å forhøre Paul om denne saken, og den skulle føre til at han ble sittende lenge i varetekt i Norge. Først satt han hele sommeren i fengsel i Molde, deretter ble han den 20. september overført til det engelske hovedkvarteret i Trondheim og overgitt til det engelske militærpolitiet. Han ble forhørt både i Molde og i Trondheim om dette drapet på Hotell Nobel, men han hadde ingen kunnskap om det i følge den korrespondansen han førte med mamma i den tiden. Man kan spekulere på hvorfor det tok så lang tid å undersøke omstendighetene omkring dette drapet, og særlig hvorfor engelske militære myndigheter var interessert i det. Var den drepte nok en norsk agent for myndigheter i England? Det er visst aldri blitt oppklart.
Mens Paul satt fengslet fikk han smuglet brev både ut og inn av arresten. I Molde hadde han bekjente som hjalp ham, blant andre doktor Pihl, og i Trondhjem ble han kjent med en gutt en dag han sto i ytterdøren og røkte. Han het Thorleif Olsen, var 16 år, og Paul fikk ham til å bli mellommann for korrespondansen mellom mamma og ham selv.
Endelig ble han i månedsskiftet oktober/november returnert til Tyskland hvor han igjen midlertidig flyttet inn i sin gamle adresse i Friedrichstrasse 16, Grosskreutzenburg.

Mens Paul satt i arresten i Molde, gikk det mot slutten av mammas svangerskap. Det hadde vært en belastning for henne hele tiden, og i fortvilte øyeblikk sa hun at hun ville gi barnet bort til fremmede etter at det var født. Hun var engstelig for hva som skulle skje nå når okkupasjonen var over, norske myndigheter hadde tatt over og hun skulle ha barn med en tysk soldat. Hun var likevel heldig, mye takket være sin far, som slapp trakassering og det som verre var. Men straff fikk hun. Hun ble fradømt sine rettigheter som norsk borger og mistet stemmeretten for ti år. Dette ble senere omgjort, og fra den 9. mai 1950 hadde hun igjen sine rettigheter, inkludert stemmeretten.
Den 21. juni 1945 fødte hun så en gutt på Fylkessykehuset Molde. Gutten var 4300 gram og 52 centimeter lang. Mamma fortalte at hun var svært uvelkommen på fødestuen. Jordmoren, som het Mordal, orket nesten ikke å ta i den nyfødte “tyskerungen”. Hun hadde uttrykt sin sterke misnøye og forlatt fødestua så fort hun bare kunne.
Men, den 21. juni 1945 ble likevel en merkedag i mitt liv, det var den dagen jeg for første gang så verdens lys.

Så vidt jeg vet fikk ikke bestefar noen straff etter krigen. De prøvde å gi ham straff for medlemskapet i NS, men han kunne dokumentere sin utmeldelse allerede fra 1942.
Onkel Arne og moster (tante Oddbjørg) fikk så vidt jeg vet ingenting, de hadde vel heller ikke noe å svare for.
Onkel Anders hadde jo vært borte i litt av hvert. Han hadde fraktet tysk krigsmateriell på lekter mellom Åndalsnes og Ålesund og han hadde vært på Falstad. Jeg har hørt at han var med å demontere tysk utstyr i Kringstadbukta eller på Julneset, og jeg husker at han engang fortalte at han var med å kaste utstyr og ammunisjon på sjøen. Men om han gjorde dette som straff for det han hadde vært med på under okkupasjonen, det vet jeg ingenting om. Det ville i så fall for meg fremstå som dypt urettferdig, for en snillere og mere velmenende mann har jeg knapt kjent gjennom livet.

Med dette var krig og okkupasjon over for vår families del.  Etterdønningene fra den tiden er det i grunnen mamma og jeg som har slitt mest med i vår familie. Men jeg slutter historien om Familien Roald her i denne bloggen. Fra 1945 og fremover fortsetter jeg fortellingen om meg og mine opplevelser i andre fora.

Alexander Roald Delhougne,
20. februar 2012

Historien om familien ROALD

Historien om familien ROALD - del 2

Familiehistorien fortsetter. Del 2

LIVET PÅ TOPPEN

Hvordan hadde det vært for bestefar å være reder, disponent for to selskap og familiefar for fem barn? Jeg tror det var et hardt liv.

På Island var arbeidet delvis sesongbasert og mest hektisk når sildefisket pågikk om sommeren. Men før fisket tok til måtte alt forberedes. Tønner, salt, kull, og alle andre nødvendigheter måtte skaffes til veie og være klar til sesongen. Kontrakter skulle inngås med fiskere for levering av fanget sild, arbeidsfolk skulle hyres (moster fortalte at da det gikk som verst med saltingen, hadde bestefar en gang med seg en hel båtlast med kvinner til Siglufjord), kontrakter skulle inngås med kjøpere av ferdige produkter og det måtte ordnes med transporter. Trevirke til reparasjoner, nybygging og utvidelser måtte hentes i Norge. Også videre. Ingenting fantes, alt måtte skaffes.

Tatt i betraktning av at det meste av arbeidet foregikk med håndkraft eller enkle arbeidsredskaper og at alt kontorarbeid også foregikk med penn og blekk, kan en tenke seg at det var møysommelig og tok tid. Lengre tid og med mere møye enn en kunne forvente å gjøre ferdig i løpet av de timene en hadde til rådighet.

Jeg tror det var et slit å tjene pengene sine på islandsfiske den gangen!

Men penger ble det. Jeg vet ikke hvordan bestefar var som bedriftsleder og forretningsmann. Men av egen erfaring vet jeg at han var streng, nøyaktig og krevde disiplin. Men urettferdig var han ikke. Jeg tror at han var tvers igjennom “hel ved” som man sier nå, en ærlig og rettskaffen mann.

Han var også en omsorgsfull familiefar som benyttet sin formue til å leve for, og til å sørge for sin familie.

Fra 1911 og i elleve somre leide han et hus på Flatmark i Romsdalen hvor han med hele sin familie tilbrakte uker av sommeren. Selv leide han elven Rauma mellom Marstein og Skiri til laksefiske. Han leide egen roer og klepper, og fisket store mengder laks.

Moster (min tante Oddbjørg) husket disse somrene. Året før hun døde (1993) skrev hun i et brev til meg:

“Jeg minnes godt jeg var 7 år (i 1918) og var på Flatmark. Det var da Raumabanen bygdes rett nedenfor Flatmark. Raumaelven var den store fiskeelva i Romsdalen og alle storkara bodde på Flatmark Turisthotell, og de eide elva til Skiri. Der bodde tobaksfabrikanta fra Oslo. Husker spesielt Andresen. Der samles alle storkara fra Oslo som eide sin rett til elva. Vi spiste alle måltider på hotellet. De to tjenestepikene som stelte kårhuset og de som var små hos oss, spiste hos oss. Far og mor spiste selvfølgelig på hotellet. Far fisket masse laks og røkte. Men det var ikke fryser, så stordelen gikk til arbeidsfolket som arbeidet med banen. Såkalt slusk. Jeg bar alltid røkt laks til dem to ganger i uken fordi de hadde bare stump og sirup. Far hadde en halvtime snakk hver dag med dem og fikk vite om deres liv. Far var folkelig, og som regel var det jeg som bar laksen med for da fikk jeg kandis-sukker, drakk ettermiddagskaffe under den store almen som vokste der. Slusken fikk meg til å gå opp å synge – varsku her, gå av vei, til stor moro for dem. Mors venninde eide hotellet og hun var gårdmanns-datter som eide Stuguflotten Hotell og skyss-stasjon på Stuguflotten. Og hun giftet seg med gårdbruker og turisthotelleier på Flatmark.”

I 1919 skaffet bestefar seg sertifikat (nr. 181 utstedt av Aalesund Politikammer) og deretter gikk reisen til Flatmark med egen bil.

Jeg tror familien hadde det godt på de fleste måter, jeg kan i hvert fall ikke huske noen som klaget så lenge jeg kjente dem. Bestefar fikk en veldig beundring for sin kone for alt hun hadde gjort for hans foreldre da de var syke og døende. Og i årene som kom er det vanskelig å tenke seg hvordan det hadde gått med ham dersom ikke bestemor hadde vært der og støttet, avlastet og trøstet. Hun var fra enkle kår, var rikmannsfrue i en periode, men taklet overgangen til det enkle igjen på en storartet måte.

Livet var ikke bare “en dans på roser” som man sier, selv i den tiden hvor de hadde nok av de materielle goder.

De hadde jo fem barn, bestefar og bestemor.

Oddbjørg (min moster og gudmor) var født i 1911. Så, i 1912 ble Otto Normann født, og han var ikke som andre barn. Etter hvert som han nådde to-tre års alder, ble det klart at han hverken kunne snakke eller høre, og han ble meldt til “Åndssvakeregisteret” som det het. I 1913 ble Anders født, sterkt astmatisk, noe som plaget ham hele livet.

Nå hadde de tre barn, to som trengte ekstra omsorg. Og samtidig lå bestefars mor Nikoline for døden i kreft. Så kom krigen, og bestefar var opptatt med sine ting på Island.

I 1916 kom Arne til verden.

Liv (min mamma) ble født i 1921, og det utviklet det seg hos henne en tuberkulose i venstre ben ovenfor kneet, og hun var heldig som slapp amputasjon. I stedet ble et stykke av beinet tatt bort, og en stålskinne ble satt inn og festet med nagler.

Så de hadde sine bekymringer og sitt å stri med mine besteforeldre, selv om de var rike og hadde alt i en periode i livet.

FRA 1922 TIL 1931

Kanskje hadde bestefar sett nedgangen komme.

I Aftenposten av 19. April 1921 kunne en lese gjengitt et intervju som Aalesunds Avis hadde med disponent Elias Roald, som er en av dem som har de største interesser på Island, og som uttaler seg om et lovforslag som en gruppe islendere ved Asgeir Pjeturson hadde lagt frem for Alltinget. Forslaget går ut på at “det skal forbydes alle utenlandske fiskefartøyer at selge, levere og tilvirke sin fangst ved eller paa Island. Likeledes skal det forbydes alle utlendinger, som ikke har riksborgerrett, at benytte sine eiendomme paa Island til tilvirkning av sild….handelen med islandsk sild monopoliseret”.

Til dette har bestefar følgende kommentar:

“….helt siden snurpenotfisket begynte ved Island har islendingene set med mindre blide øine paa nordmændenes fiske ved Island. Ældre islandsfarere har længe været klar over, at det tidspunkt vilde komme, da Island vilde gaa til slige foranstaltninger som nevnt i telegrammet. Forsaavidt kom meldingen ikke helt overraskende. Dersom forslaget vedtages slig det nu foreligger, er det ensbetydende med, at al norsk deltagelse i sildefisket ved Island er utelukket”.

Den 19. Juni 1922 vedtar Alltinget lovforslaget, dog noe modifisert. Utlendinger som eier salteri på Island kan få midlertidig løyve for tre år om gangen for å salte sild levert av islandske fiskere. Men selve fisket innenfor islandsk territorium blir monopolisert.

Dette, samtidig med dumpingprisene på saltet sild, bestefars dristige investeringer (nybyggene “Hindholmen” i 1916, “Rossholmen” og “Kirkholmen”i 1919), og konkursen i Aalesunds Kreditbank i 1922, fører til at forretningene hans går konkurs.

Han makter ikke å møte utestående krav og får ikke omsatt varene som er på lager med noen fortjeneste. Lånefinansiering er også utelukket, banker gir ikke lån på grunn av den økonomiske situasjonen i landet.

Men nå gjelder det å redde det som reddes kan. Det store transportdampskipet  “Fanefjord” ble lagt som saltefartøy utenfor den islandske territorialgrensen for på den måten å omgå de nye islandske lovene. Snurpere fra flere rederier leverer sild til “Fanefjord” som salter 3200 tønner. Men det hjelper ikke. Silden går til lager, markedet vil ikke ha den.

I et siste desperat forsøk utruster han “Fanefjord” for 42600 kroner i juni 1925 for å fiske torsk på Grønland. Det ble bomtur. Og silden som er på lager fra før blir ikke omsatt.

Så kommer noen år med avvikling av det hele. Det er et stort konkursbo som skal gjøres opp. Det blir rettssaker og assuranseoppgjør. Den 11. Januar 1926 kan en lese i Aftenposten under Konkurser: 16. Desember 1925, Kjøpmand Elias O. Roald, Aalesund.

Fiskedampskipene blir solgt til andre redere. Elias Blindheim kjøper den nybygde “Rosholmen”, Vartdal Fiskeriselskap a/s kjøper den nybygde “Kirkholmen”, og i 1929 kjøper de også d/s “Havmann”.

For bestefar er det store sildeeventyret over. Han er blitt 44 år gammel.

Konkursene, motgangene, syke barn, slitet for å få berget noe av det han hadde bygd opp, ødelegger ham nesten. Nå vil han ikke mere, han kvitter seg med alt og flytter med hele familien til Trondhjem.

For pengene han har igjen kjøper han en sjøbu i Ravnkloa og vil begynne på nytt. Han kjøper sild og vil legge kryddersild i “småkopp” som det heter (små spann). Det går bra en stund, de kjøper seg hus i Steinberget i Trondhjem og samtidig starter han prosjektering av en ny, stor spesialbåt til line og trålfiske. Så blir det i følge moster  (Oddbjørg) brann i sjøbua i Ravnkloa  i 1927. Og i 1930 i huset deres i Steinberget. Noen møbler reddes ut, noe stentøy, sølvvarer og et stort rødt gulvteppe.

Og nå er det ikke mere igjen.

Mange år senere, da moster (Oddbjørg) var oldfrue på Grand Hotell Bellevue, traff hun Aksel Holm fra Ålesund. Han hadde gjennom sitt firma gjort forretninger med bestefar.

De kom i snakk om Ålesund i gamle dager, og Aksel Holm uttalte at han syntes det var et tap for byen at Elias O. Roald hadde gitt opp sitt foretagende i Ålesund. “Alle vi andre tålte nederlaget, men ikke far din” sa han. “Han ville betale all gjeld og så reise til Tronhjem og starte forfra igjen. Det skal du ikke gjøre” hadde Holm sagt til ham, “for nå er vi alle i samme situasjon, og nå må du bli sammen med oss, og så prøver vi å komme oss igjennom. Men han reiste, og det var det dummeste han kunne ha gjort”.

Holm mente at han hadde klart seg bedre i Ålesund, andre drev seg opp igjen der.

Hvor skal de gjøre av seg etter brannen i Steinberget? Ikke har de penger, det er fire barn (moster har reist til Oslo for å utdanne seg til barnepleierske). Mamma blir sendt til Ålesund for å bo hos sin onkel Conrad (bestefars bror) for å gå på skole.

Resten av familien pakker med seg det de har og tar inn på Vågsetra, bestemors barndomshjem, mens de leter etter et sted å bo.

Sommeren 1931 kommer de i kontakt med familien Møller som er gårdbrukere omtrent tre kilometer vest for Molde by, i Bolsøy kommune. Møllerfamilien har en gammel husmannsplass under Stenerud som står tom. Denne leier de, og i løpet av sommeren 1931 flytter familien til “Plassen” , adresse Stenerud, pr. Molde.

Hva skal han ta seg til nå?

Han er 49 år gammel og har falt fra rikdommens høyde til fattigmann på en leid husmannsplass på et fremmed sted. Det er vanskelig å tenke seg fallet. Men han gir seg ikke riktig ennå. Han har planer.

Min bestefar var en klok og kunnskapsrik mann. Dertil var han kreativ og framsynt. Med den utviklingen av fiskeriene på havet som han så ville komme, tenkte han seg at det ville bli behov for forbedringer av fiskefartøyer og innretninger som kunne avlaste fiskernes tunge byrder til sjøs. Han utarbeidet tegninger for en større hydraulisk vinsj som kunne overta den tunge jobben fiskere hadde med å dra liner og garn.

Han hadde lenge også arbeidet med å prosjektere et større havgående fiskefartøy, et fartøy for dypvannsfiske og som kombinerte linefiske og fiske med trål. Fartøyet skulle utstyres med moderne fryserianlegg og kunne fiske hvor somhelst i Atlanterhavet.

I skrivet som ble lagt frem for bevilgende myndigheter, og som er datert 12. desember 1931, heter det blant annet:

“Utstyret, og basseret som baaten er paa at utligne den stedbundethet hvorunder det ældre materiel har lidt, knytter den dessuten en direkte forbindelse mellom de mest fjerntliggende, men rikeste fiskefelter og de ledende europeiske konsumcentra og det internationale kommunikationsnet”….”Alt i alt vil vi med vaar erfaring og vort kjendskap til bedriften uttale som vor mening, at den projekterte baat fylder de moderne krav til et førsteklasses matriel, og at vi opriktig vil haabe, at det projekterte foretagende vil kunne realiseres og danne indledningen til den nyorientering som, som før nævnt, efter vor mening foreligger. Herr Roald har i en aarrekke været knyttet til fiskeribedriften som reder og praktisk expeditionsleder i større stil. Som meget faa har han derfor hat anledning til at erhverve sig et alsidig kjendskap til bedriften. Han skulle saaledes ha de bedste betingelser for at gjennomføre og lede det her projekterte foretagende”.

Og det er underskrevet av en rekke kjente skippere, kapteiner, baser, redere, et par stortingsmenn, ordfører, borgermester. Blant dem er navn som Kaptein Johan Remmen, Fiskeskipper og dorrybas Petter Ulla, Kaptein Severin Roald, Skipper og med-reder d/s “Hindholmen” Ragnvald Svinø, Stortingsmann Torgeir Anderssen-Rysst (Venstre, forsvarsminister 1920-31, senere norsk ambassadør til Island), Stortingsmann Anton Alvestad (Arbeiderpartiet, handelsminister 1928, senere rådmann i Aalesund), Ordføreren i Aalesund Rasmus Theodor Berg, og andre prominente personer.

Jo, planene var der, tegninger og. Men det ble umulig å finansiere. Det store børskrakket som startet i oktober 1929 på Wall Street i New York, slo inn over Norge fra 1930-31 og konsekvensene førte til sterkt stigende arbeidsledighet, opprettelse av kommunalt nødsarbeid, dyrtid p.g.a. forsøk med å sette kroneverdien til førkrigsnivå og samsvare denne med en gullstandard. Antallet tvangsauksjoner steg dramatisk, det var dyrtid og arbeidsledighet samtidig. I en slik situasjon var det ingen finansinstitusjoner som torde satse på et så vidløftig prosjekt. Selv satte bestefar sin siste lit til Høyesterett, han mente å ha til gode assuransepenger etter en skipskollisjon.  Det hadde seg slik at “Havmann” i januar 1920 hadde vært ute for en kollisjon med et tysk frakteskip “Villareal” nær Drogeskjæret fyrlykt. “Havmann” hadde vært på tur sørover til sildefiske, “Villareal” var på veg fra Bergen til Finneid i ballast. “Villareal” hadde med sin babords baug truffet “Havmann” på babord side litt fremom midskips. Det ble begynnelsen på en lang historie. I følge forklaringene avgitt i Bergen sjørett, skulle sammenstøtet vært en umulighet: “Da det dog har fundet sted, må man anta, at der findes feil i forklaringerne.” Og saken dro ut. Det er opptatt sjøforklaringer i Bergen sjørett flere ganger. Her var det snakk om større beløp som man mente seg å være berettiget til på begge sider. Saken endte tilslutt i Høyesterett ved avgjørelse den 7. mars 1940. Begge parter måtte stå for hver sine kostnader. I tillegg fikk “Villareal” 16000 kroner for spott og skade. (Johan Ottesen «Fiskedampskip»).

Jeg kan huske denne saken ble nevnt av bestefar i 1953 da “Havmann” lå på Bolsønes Verft i Molde til forlenging. Og jeg husker bestefar sa at det var noen som hadde sverget falsk i Høyesterett, den gangen saken var der til endelig avgjørelse.

Selv om bestefar arbeidet med sin prosjekterte båt helt frem til på femtitallet (jeg kan faktisk selv huske tegninger og samtaler med Grønningsæter på Bolsønes Verft i Molde), ble det aldri realisert. Til slutt resignerte bestefar og ga opp.

En periode arbeidet han på Bolsønes Verft, på kontoret, men jeg vet ikke hva slags arbeid det var. Det tjente han vel litt på. Og han hadde noen kroner i kisten under sengen på “Plassen”. Etter mye frem og tilbake fikk han også ut noen kroner på poliser  som han hadde overført til bestemor mens det ennå var tid. Banker hadde han helt mistet tilliten til.

Nei, de var fattigfolk på “Plassen”.

Etter hvert som mamma var ferdig med Middelskolen i Ålesund, kom også hun til Molde og begynte på Rauma Ungdomsskule. Arne og Anders begynte på smedlinjen ved Arbeidsskolen (en slags yrkesskole i privat regi), på Bjørset, (mellom “Plassen” og byen). Og Normann var hjemme med bestemor.

Slik gikk -30-årene.

“Plassen” var svært liten og dårlig bygget. Og de var seks mennesker som bodde der. Med krigen kom også Oddbjørg hjem. Så var de syv voksne mennesker på den knøttlille husmannsplassen. Anders og Arne bodde på loftet over vedbua, resten av familien inne. På vedbua var det bistert om vintrene. Ingen oppvarming, ingen isolasjon. Det var bare madrasser på et plankegulv og fjøler med takstein over. Anders slet fælt med astmaen sin i den tiden.

Inne var det ikke stort bedre. Ingen isolasjon i veggene, bare lag med tapet utenpå papplater. I kammerset var det leire og strå i veggene. Under et enkelt lag av fjøler på gulvet i stua var det brønn. Voksne folk måtte stå med hodet mellom bjelkene i taket dersom de ville stå oppreist i stua. Ingen strøm, og utedo i vedbua.

Jo, der var langt derfra til rikmannstilværelsen i Aalesund ti år tidligere!

Slik levde familien min i nesten ti år, før den neste stor omveltningen skulle komme.

Det ble krig igjen.

(fortsettes)

Første del av historien om familien ROALD.

Vår slekt er nok mye eldre enn da navnet ROALD kom inn i vår familie. Hvis jeg begynner med det jeg vet, så er min tipp-oldefars navn Olsen. Han het Olaus Olsen og var fra Frøysa, en bygd ca. 7 kilometer syd for Hellesylt i Sunnylven, nåværende Stranda kommune. Han var født i 1818 og døde i 1883.

Hans kone, min tipp-oldemor het Marit (Marte) Olsdatter. Hun var fra  Gjørva i Geiranger, nåværende Geiranger sentrum. Hun var født i 1816 og døde i 1880.

De giftet seg i 1844, og overtok deretter bruket Ystemyr i Frøysa.

I følge bygdeboka skal Olaus Olsen og Marit Olsdatter ha hatt syv barn:

Ole Elias (min oldefar) født 1844.

Han skal ha flyttet til Herøy 18 og et halvt år gammel og gått i smedlære hos den navngjetne “Krøkjesmeden”. Senere skal han ha kjøpt gard på Roald (Vigra) og tatt det navnet. Han skal ha arbeidet som gardbruker og smed, senere også som entreprenør og trelasthandler sammen med sin yngre bror Peder. Han flyttet til Ålesund i 1880-årene. Han var mellom annet også gårdeier i Hundeidvik, og døde i 1921.

Ole Severin, født 1845 død 1923. Han flyttet til Sykkylven, og overtok bnr. 9 “Solheim” etter Severin Karlsen. Han tok navn derfra, Tynes.

Marte Fredrikke, født 1848

Oline Marie, født 1850 (død tre uker gammel)

Peder, født ca. 1850  Han tok også navnet Roald. Han giftet seg med Jørgine Søvik fra Borgund. (Trelasthandel, se ovenfor om Ole Elias).

Jørgen Martinius, født 1851 (flyttet til Vigra i 1870)

Lars Bernt, født 1861

                                            

Det finnes en stamtavle som fører familien tilbake ennå to generasjoner. Den stamtavlen er utarbeidet i Amerika av Donna Landa. Hun er datter til Ester Mathews som igjen er datter til Martha Sime. Denne Martha Sime (hun var gift Sime), er bestefars søster som emigrerte til Amerika. Slektsregisteret er fremskaffet av Curt Roald, sønn av Konrad Roald, som var bror til Elias. Curt bodde selv en årrekke i Amerika.

Jeg velger imidlertid ikke å gå så langt tilbake i familiehistorien siden dette ikke er noe slektsforskningsprosjekt. Slektsforskningen overlater jeg til yngre krefter som eventuelt fatter interesse for det!

Ole Elias Olausen Roald (eldste sønn til Olaus Olsen og Marit Olsdatter), giftet seg med Nikoline Berthe Caroline Eliasdatter, født 6. november 1853 i Rørvik i Roald herred (senere Haram kommune, så Vigra, nå Giske kommune). Hennes far het Peder Elias Korneliusen, fra Borgund, født 28. Januar 1825.

Moren het Johanne Rasmusdatter, fra Roald på Vigra, født 17. Februar 1826.

Ole Elias Olausen Roald var “ungkar og smed” og 33 år da han giftet seg. Nikoline Berthe var 23 år og “pige” som det står, da de giftet seg 4. November 1877.

De fikk mange barn de to. Jeg mener å huske at moster (min tante Oddbjørg) en gang fortalte at noen var døde ved fødselen eller som spedbarn, men at det skulle være i alt tolv søsken. De som jeg har sporet opp bl.a. i en folketelling fra 1900, er:

Elias Conrad født 24. Februar 1882 (min bestefar).

Marta født 1882 (emigrerte til Amerika, giftet seg der med Arthur Sime)

Johan født 1885 død 1904

Nikoline Josefine (Titta) født 1888

Olaf født 1890

Ole født 1890  (emigrerte til Australia. Sist kjente adresse er Ole Roald, Cohuna, Victoria, Australia).

Laura født 1892

Conrad født 1896  (far til Curt, gikk inn i firma sammen med bestefar. Drev senere hospits i Holtegata i Oslo).

Oscar født 19 mars 1899

Olina Josephine

Nikoline

Olaf

Når det gjelder Ole og Olaf som begge skal være født i 1890, så er det usikkert med årstallet fordi det var det året Roald herred ble utskilt fra Haram, og kirkebøkene fra det året er vanskelig å lese. Noen er ført opp i Haram, andre i Roald herred.

I tillegg fører Donna Landa opp i sitt slektsregister navnene Olina Josehpine  og Nikoline en gang til. For øvrig vet jeg at Olaf døde som barn av meslinger. Det er mulig at de fikk et barn til som de kalte opp etter Olaf. Dersom de gjorde det skulle det bli i alt 12 søsken.

(Donna Landa har ført opp Olaf to ganger). Mer om dette vet jeg ikke.

Det er nødvendig å stoppe opp litt her for å gå litt nærmere inn på Roald som familienavn. Slektsnavn for alle ble ikke innført før i 1923 og navnene ble etter det arvelige. Før dette hadde folk ett navn (fornavn), og var sønn eller datter av far sin. Alt etter hvor langt hjemmefra de var måtte de benytte sitt eget navn samt navnet til far eller mor og så gårdsnavnet.
Ved innføring av formannskapslovene i 1837 ble hvert prestegjeld egen kommune. Vigra lå i Haram kommune. I 1890 ble kommunen delt i to, Haram kommune og Roald kommune (Roald etter kirkestedet). Da vigringene rev kirka på Roald og bygde ny på Blindheim, skiftet også Roald kommune navn til Vigra kommune. Vigra er senere (i 1964) blitt en del av Giske kommune som ble utskilt fra Borgund kommune i 1907. 
Men den dag i dag heter det største tettstedet på øyen Vigra, Roald. (Etter Knut S. Bjørdal, Ålesund bibliotek).

Det er blitt meg fortalt, og jeg har brakt videre, en historie om at oldefar var født Tynes i Sykkylven, og at han tok Roald som navn etter å ha kjøpt Smedgården på Roald på Vigra. Dette er altså bare delvis riktig.

Vårt familienavn kom inn i familien ved at oldefar tok Roald-navnet da han kjøpte gård på Roald. Dette er også i samsvar med bygdeboken.

Han tok stedsnavnet som sitt etternavn (dette var ganske vanlig på den tiden, å ta navn etter stedet når man flyttet). Men han brakte sin fars navn videre som mellomnavn (Olausen).

Slik er det også sannsynlig at det er oldefar, Ole Elias Olausen Roald, som selv er opphavet til “Smedgården” på Roald, for i følge kirkebøker er han oppført som gårdbruker og smed. (Det er imidlertid uklart når han kjøpte gården. Noen kilder sier han kjøpte den etter at han var ferdig i smedlære, noen sier at han kjøpte gården da han giftet seg i 1844). Vi vet jo at han hadde sin smedutdanning hos “Krøkjesmeden” i Herøy. Han er også oppført som smed i kirkeboken i Molde, som far til brudgom Elias Konrad Olsen Roald.

Når det gjelder slektsnavnet Tynes som verserer i vår familiehistorie, kommer jeg tilbake til det nedenfor.

Dette med trelasthandel som ofte er nevnt i forbindelse med vår familie er også spennende. Jeg har brakt videre en historie om at oldefar var trelasthandler og at det derfor var praktisk for ham å bosette seg på Vigra med navnet Roald etter gården han kjøpte. Men som jeg har gjort rede for tidligere, var oldefar gårdbruker og smed i utgangspunktet. Trelasthandelen kom senere, samtidig med hans virksomhet som entreprenør, etter at han flyttet inn til Ålesund rundt 1880.

I nekrologen over Ole Elias Olausen Roald, (Sunnmørsposten  22. Mars 1921), går det frem at han, i tillegg til virksomheten som trelasthandler sammen med broren Peder, var entreprenør og satte opp en rekke hus i Ålesund som ble solgt på rimelige vilkår så snart de var ferdig. Brødrene kjøpte store tomteområder på Brunholmen i 1887 etter at de hadde flyttet til Ålesund. (i følge Moster bodde de før bybrannen i to leiligheter i Hellegate). Herfra drev de byens største entreprenørvirksomhet, med innkjøp av trevirke langs hele kysten og i Sverige, og med leveranser så vel til byen som til distriktene. Det var brødrene Roald som satte opp det meste av husene i Steinvaagveien, mange bygninger på Haugene og ved Nedre Strandgate.

Sundmørspostens første hus i Grimmergaten var det de som satte opp (Huset strøk med under bybrannen i 1904).

Ole Elias Olausen Roald var i en rekke år medlem av Ålesund bystyre og medlem av tilsynsnemnden for Norges Banks avdeling i Ålesund. Ole Elias var også gårdeier i Hundeidvik, bnr. 3 i Utgård.

“Ole Roald etterlater sig mindet om en elskverdig og hyggelig mand, et godt menneske, og en arbeidsom og foretagsom borger”, heter det til slutt i nekrologen.

Så tilbake til navnet Tynes som så ofte går igjen i beretningen om vår slekt.

Jeg har hørt moster (min tante Oddbjørg) snakke om en slektning fra Sykkylven som skulle hete Tynes. Sansynligvis er det her tale om Ole Severin (Ole Elias og Peders bror), og hans familie.  I Bygdebok for Sunnylven og Geiranger bind 2 står det (som tidligere nevnt), at Ole Severin Olausen Utgård frå Ystemyr overtok Solheim bnr. 3 i Tjønes. Han har ventelig derfra tatt navnet. I Sykkylven går navnene Tjønes og Tynes om hverandre, og det er overveiende sannsynlig at dette er den omtalte Tynes i vår slekt.

Ole Severin Tynes giftet seg med Anne Andreasdatter Brunstad fra Steinvågen i Ålesund (født ca. 1850 død 1921). De fikk flere barn, mellom dem Ole Andreas (født 1877 død 1944).

I doktoravhandlingen av Kari Shetelig Hovland “Norske islandsfiskere på havet” (Universitetsforlaget 1985), er også Elias Konrad Olsen (K.O.) Roald oppført som fetter av Ole Tynes, så det skulle også vise at det er denne Tynes-familien det er tale om.

Det er mulig at også Ole (Severin) Tynes gikk inn i virksomheten som brødrene Ole Elias og Peder drev. På den annen side kan han også ha arbeidet for firma Holm i Ålesund som drev som bøkkere ved århundreskiftet, eller, han kan ha drevet sin egen forretning. For det er kjent at Ole Severin i tillegg til gårdsdriften på Tynes, også drev som bøkker (tønnemaker) i Ålesund.

Den voldsomme ekspansjonen i islandsfisket krevde stor utbygging av kaier og sjøhus og tønner for saltet sild. Trevirke fantes i svært sparsommelig grad naturlig på Island, så det meste av trevirket ble hentet i Norge. På samme måte måtte tønner til salting av sild skipes fra Norge.

Ole Severins sønn, Ole Andreas, og hans fetter Elias K.O. Roald, var flere turer til Island. Om det var slik at Elias K.O. Roald representerte entreprenørene og trelasthandlerne, brødrene Ole Elias Olausen Roald og Peder Roald, og at Ole Andreas representerte sin far bøkkeren Ole Severin Tynes, kan en hittil bare spekulere i. Men det er dette som er det mest sannsynlige. For Ole Andreas Tynes leide en strandeiendom under “Hafnabakkane” i Siglufjord i 1906. Året etter gikk imidlertid bøkkerforretningen til hans far Ole Severin inn, og eiendommen på Island  ble overført til min bestefar Elias K.O. Roald i 1907.

I 1912 startet Ole Tynes imidlertid for seg selv på Island. Han leide grunn ved siden av Elias og de to fetterne bygde ut salterier i ganske stort omfang.

Ole Andreas flyttet for godt til Island. Der giftet han seg med den vakre Indiana Petursdatter fra Svarfadardal i Eyjafjord. Indiana var en dyktig, selvlært kvinne som drev kafe i Siglufjord. En kveld var flere norske fiskere kommet i blodig slagsmål. Ole Andreas gikk i mellom for å megle, men ble slått ned. Noen bar ham inn i kafeen til Indiana. Hun stelte godt med ham, og slik ble de kjent. De ble altså gift, og Ole bosatte seg der for godt. De bygde hus et stykke oppover i Adalgata. Her drev hun kafe i mange år, og her møttes norske redere og sildekjøpmenn. (etter K.S.Hovland “Norske islandsfiskere på havet”).

Nå gir jeg meg ikke ut for å være noen slektsforsker her, jeg bringer bare videre det jeg har funnet ut, og egne slutninger basert på det jeg har funnet dokumentert. Så vidt jeg vet er heller ikke noen av mine slektninger utpregede slektsgranskere, så det ligger store muligheter her for den som er interessert!

I grunnen har ikke mammas slekt lengre tilbake enn hennes far Elias noe å si for den historien jeg vil fortelle. Dette er ikke ment å være en slektskrønike, men en fortelling over mitt eget liv basert også på det jeg vet om min nærmeste familie. Og fortellingen begynner for så vidt for mitt vedkommende med min bestefar Elias K.O. Roald og min bestemor Pauline Vågseter.

Slekten VÅGSETER

Jeg må allikevel innom et raskt tilbakeblikk på bestemors slekt.

Hva vet jeg om hennes familie? Dessverre alt for lite. Men blant Mammas etterlatte papirer har jeg funnet en liten slektstavle. Jeg vet ikke hvor hun har den fra, men jeg gjengir den her uten å kunne gå god for at den er korrekt.

Oversikten over bestemors slekt begynner på 1700-tallet:

Erik Olsen Vågseter født 1745, gift med Brit Larsdatter født 1747. De fikk tre barn, Marit, Berit og Sigrid.

Datteren Berit Eriksdatter Vågseter født 1800, gift med Steffen Eriksen Solemdal. Disse overtok Vågseter og drev gården i 40 år. De fikk en sønn Erik.

Sønnen Erik Steffensen Vågseter født 1834, gift med Andrea Rasmusdatter Bergsvik født 1837. De fikk barna Erika, Synnøve, Ane og Karen.

Datteren Ane Vågseter giftet seg med Anders Nilsen Stensaa født 1840. De kjøpte Vågseter i 1884 (og Anders Stensaa tok da navnet Vågseter). De fikk barna Anna, Nils, Anton, Emilie, Maria, Pauline, Severine, Anders og Peder.

Deres datter Pauline er altså min bestemor, født 11.desember 1886.

Jeg har bare sporadisk gjennom livet i en eller annen sammenheng vært i kontakt med bestemors slekt. Jeg kan huske at jeg som barn var på Vågsetra om sommeren, og jeg har en svak erindring om “tante Emilie” (bestemors søster) og Anton (bestemors bror). Senere i livet husker jeg også Hugleik Vågseter og brødrene brødrene Arne og Harald, og jeg husker at jeg besøkte Harald på gamle Molde sykehus rett før han døde der i 10/12-årsalderen. Om Hugleik Vågseter var far til Arne og Harald er uklart for meg, men jeg tror det.

Vi har også familie i Eikesdal som het Solhjel, og i Isfjorden som het Morstøl. Jeg antar at det er bestemors søstre som giftet seg til de familiene. Morstølene i Isfjorden hadde jeg en del forbindelse med som ungdom, og jeg kommer nok tilbake til dem senere.

Det har imidlertid vært liten slektstilhørighet til bestemors side av familien. Dette er veldig synd. Jeg vil oppfordre den som føler seg kallet til det å forske litt i bestemors  slekt. Enkelt er det ikke, for det har vært svært mange døtre i hennes familie, og de har giftet seg og skiftet navn. Selv har jeg mistet oversikten!

                                                           

Bestemor var et enestående godt menneske, og hun og hennes familie fortjener absolutt en større plass i Roaldfamiliens bevissthet!

Tilbake til ÅLESUND.

Ved folketellingen i 1900 eide Ole Elias Olausen Roald (oldefar) to leiligheter i Ålesund i Hellegata i bydelen Aspøya. Der bodde familien, i hvert fall frem til bybrannen. Jeg antar at broren Peder, som da var gift med Jørgine Søvik, bebodde den andre leiligheten.

Ålesund var en by av trehus som de fleste norske byer på den tiden. Natten til den 23. januar 1904 begynte det å brenne i Ålesund Preservefabrikk i Strandgaten 39 i bydelen Aspøya. Det blåste full vestlig storm den natten, og før brannen var over var ca. 850 hus lagt i aske. Elias K.O. Roald var 22 år da dette skjedde. Roald-familiens leiligheter i Hellegata brant også, Hellegata ligger øst for der brannen startet.

Bestefar fortalte at han godt kunne huske den tyske Keiser Wilhelm II som organiserte hjelpearbeid og ga store summer til gjenreisningen av Ålesund. Keiser Wilhelm var norgesvenn, lidenskapelig opptatt av vikingtiden, og ferierte ofte i norske fjorder på keiserjakten “Hohenzollern”. Ålesunderne sto langs gaten da keiseren inspiserte ødeleggelsene, og bukket dypt da han passerte. Det gjorde stort inntrykk.

Det gjorde også historien om Anders Nord og kona i det vesle huset midt i byen som etter et syn fra Gud dagen i forveien, med hånden på Bibelen, nektet å flytte seg for brannen. Huset ble spart.

Om oldefar Ole Elias Olausen Roald fremdeles eide leilighetene i Hellegata etter brannen er som sagt usikkert. Men jeg har for mange år siden vært der sammen med moster (min tante Oddbjørg), og synes å huske at hun fortalte at familien hadde flyttet til Markveien 19 i et stort murhus som fremdeles står der, så vidt jeg vet. Hun kjente seg i hvert fall igjen da vi var der.

På den tiden hadde Ole Elias og Nikoline mange barn og ungdommer å ta vare på. Så vidt jeg vet bodde alle hjemme, familien førte et stort hus. Bestefar var eldst av barna, 22 år på dette tidspunktet. Han hadde da gjort ferdig sitt Handelsgymnasium i Oslo, og hadde vært innkalt til militær grensevakttjeneste. Jeg har et bilde av ham ved grensen sammen med soldatkamerater.  Bestefar, som nå hadde fått handelsbrev, etablerte seg som grosserer og handelsmann.

Nå var det nødvendig med hushjelp for å få avlastning. Det ble avertert, og en jente, fire år yngre enn bestefar ble ansatt. Det var en jente fra en gård i Romsdal, Pauline Andersdatter Vaagseter.

                    

Det varte jo ikke lenge før søt musikk oppsto, som det heter, mellom tjenestepiken og den nyetablerte grosserer Elias K.O. Roald. De giftet seg i 1909, den 5. juli, i Molde. Antakelig av praktiske årsaker, slik at familiene skulle møtes på halvveien, fra Ålesund og fra Hovdenakk, til høytideligheten og festen som ble avholdt på Alexandra Hotell. Jeg har brudebildet tatt på trappen eller på en balkong på hotellet.

Min tante Oddbjørg fortalte at så vidt hun visste var det den nye fruen, Pauline, som overtok ansvaret for alle som bodde hjemme, også etter hvert for sin manns foreldre. Da Oddbjørg ble født i 1911 var Ole Olausen Roald 68 år og Nikoline 10 år yngre. Men Nicoline hadde fått kreft i magen og greide ikke husholdet for den store familien. Hun ble snart avkreftet og døde i 1914.

Ole Elias drev jo sin trelast- og entreprenørvirksomhet, og levde videre til 1921. Bestemor var altså både kone for sin mann Elias K.O. Roald og husholderske for faren hans og de andre søsknene som bodde hjemme, samtidig som hun pleiet Nicoline til hun døde, samt at hun allerede selv på det tidspunkt var blitt mor til fire barn! Bestefar var jo borte i lange perioder på Island, så det var ikke lite ansvar som ble lagt på den unge konen!

Bestefar og bestemor fikk fem barn sammen:

Oddbjørn (min moster), som var født 4. november 1911,

Otto Normann 14. august 1912,

Anders 5. august 1913,

Arne 21. februar 1916, og til slutt altså “attpåklatten”,

Liv, (min mamma), som ble født 18. Mai 1921

Mye mer om alle disse senere!

Nå er de alle borte for lengst. Men både Anders, Arne og mamma ble foreldre til barn som selv har fått barn. Så slekten lever videre!

OMKRING ÅRHUNDRESKIFTET

Hva er det som skjer i Ålesund og i Norge på den tiden og som berører min slekt?

Som nevnt har oldefar Ole Elias Olausen Roald og broren Peder Roald startet trelasthandel på Brunholmen i Ålesund. Oldefar har for lengst flyttet fra gården på Vigra og inn til byen, hvor han eier to leiligheter i Hellegate. Der bor også Peder og hans kone. Barna som oldefar og hans kone Nikoline Berte Caroline har fått, bor der også.

Eldstesønnen Elias K.O. Roald har vært i Oslo og tatt handelsgymnasium og fått handelsbrev.

Oldefars bror Ole Severin, som har tatt navnet Tynes etter at han flyttet fra barndomshjemmet i Frøysa til Sykkylven, driver som bøkker i Ålesund og som gårdbruker på Tynes i Sykkylven. Hans sønn Ole Andreas går i lære hos sin far, Elias (bestefar) går inn i firma hos sin far og onkel Peder.

En annen betydningsfull hendelse i familien fra noen år tidligere får nå praktisk betydning. Oldemors søster Berthe (15.april 1870 til 8.desember 1964) hadde giftet seg den 18.mai 1891, med Lars Garshol fra Ulsteinvik (12.november 1863 til 11.november 1919).

Lars Garshol var en driftig mann. Han gjorde forretninger sammen med Johan Hareide, og de to var tidlig ute med fiske på Island. Lars Garshol var nå bestefars morbror, og det er klart at den unge Elias K.O. Roald var interessert i den andres forretning på Island. Det var i grunnen svært mange som engasjerte seg i de nye mulighetene som islandsfisket førte med seg. Både bestefar og fetteren Ole Andreas Tynes var flere turer til Island.

Ved årsskiftet 1902/03 fantes det i alt 113 fiskedampskip i Norge. 52 av disse hørte hjemme i Ålesund! Flere ålesundere hadde allerede etablert virksomhet der borte, det var lønnsomt å koke lever, for det var fettmangel i Norge. Så islandsfisket besto hovedsakelig fremdeles av torskefiske og hvalfangst som på grunn av leveren og spekket ga det etterlengtede fettet.

Men midt på 1890-tallet begynte det også å sige store sildestimer inn i fjordene på Island. Etter hvert begynte fisket etter silda, som ble saltet og eksportert. I Norge hadde sildefisket vært skralt, og det var økende interesse for islandssilden. Ved hundreårsskiftet var virksomheten blitt omfattende. Mange av seilskutene ble byttet ut med fiskedampskip, og nordmenn hadde leid seg eiendommer på Island. Nå var det om å gjøre å finne gode havner, for islandsfisket bar beinhardt og det var mye styggevær.

Mellom Eyafjord og Skagafjord på nordkysten ser det umulig ut. Men en våg skjærer seg inn fra havet mellom fjellene. Det er Siglufjord. Ute på Tangen, som det heter et sted inne i fjorden, stikker et nes ut, og her kan det bli god havn. Siglufjord skal bli et skattet navn i vår familiehistorie.

Ellers var det oppgangstider i Norge etter krigene i Europa på 1800-tallet. Den industrielle revolusjon gjør sitt inntog i vårt land også. Vannkraftutbygging, dampmaskin, både til lands og til vanns. Økonomiske oppgangstider for de som allerede har noe, de som ikke har noe, velger å utvandre til Amerika. Klasseskillet øker.

I Amerika er “Homestead”-loven vedtatt, der kan man få egen jord bare for å betale for oppmålingen! De vesle brukene som mange vokser opp på her hjemme, klarer ikke å bære de store barnefamiliene, og svært mange velger Amerika som sitt fremtidige hjemland. Så også flere i vår familie.

Personalunionen med Sverige er i ferd med å slå sprekker, og den gryende norske nasjonalbevisstheten når sin foreløpige høyde ved århundreskiftet.

Det meste peker opp og frem for landet!

DET STORE SILDEEVENTYRET

For vår familie starter eventyret for alvor våren 1903.

Lars Garshol (bestefars onkel) og Johan Hareide reiste da med hvert sitt dampskip, henholdsvis “Ulf” (bygget i stål ved Porsgrunn mek. verksted i 1902  byggenr. 29, 85,04 bruttotonn, tostegs dampmaskin på 115 h.k.) og “Skolma” (bygget i stål ved Porsgrunn mek. verksted i 1899 byggenr. 10, 78,76 bruttotonn, tostegs dampmaskin på 150 h.k.),  sørover til Stavanger for å spørre seg for om islandsfisket. Det endte med en kontrakt med Hans Falck som ville omsette all den sild de kunne fiske.

Så reiste de sammen til Island.

En annen som også hadde kontrakt med Falck var Bendik Mannes. For Falck leide Mannes et strandstykke på Tangen i Siglufjord. Allerede 25.oktober samme år (1903), ble denne grunnen overdratt til Johan Hareide og Lars Garshol.

De to karene gjør kjempefangster, “Ulf” 1000 tønner og “Skolma” 1500 tønner. Saltingen av silda foregikk om bord i egne skip og delvis på provisoriske salteplasser på land. Det vrimlet av fiskebåter, folk strømmet til og arbeidslønningene steg.

Det store silde-eventyret var i gang.

Våren 1904 bygde Johan Hareide og Lars Garshol kai på Hareid. Der lastet de inn bygningsmaterialer til kai og hus og saltepall inn i “Skolma” og “Ulf”. Mandag 11.juli gikk de hjemmefra til Siglufjord, og 14.juli var de fremme. Tre dager senere var provisorisk kai og hus nesten ferdig.

Denne sommeren hadde de kontrakt med kjøpmann Konow i Bergen som skulle kjøpe all sild de fisket. Det ble et overmåte rikt fiske før de var hjemme igjen i Ålesund 22.september. Da hadde både Johan Hareide og Lars Garshol også skaffet seg islandske borgerbrev. Nå er de kommet på den islandske skattelisten, og i 1904 betaler Lars Garshol 150kr i skatt på Island.

Uten å vite det sikkert mener jeg at bestefar (antakelig også fetteren Ole Andreas Tynes) var med til Island første gang i 1905 med sin onkel Lars Garshol.

Denne sommeren har Lars fått bundet en snurpenot, visstnok den første som er bundet på Sunnmøre. Folk til arbeidet var leid inn fra Karmøy. Så drar Lars Garshol med “Ulf” og stadig i samarbeid med Johan Hareide med “Helga” (fra a/s Skjervas rederi) på snurping etter islandssild. Dette året vil de selge silda selv. De leier en lastedamper som går med tønner og salt til Siglufjord. Det er et naturlig interesseområde for Lars Garshols kones søstersønn (min bestefar) dette. Han har handelsbrev og er i en etableringsfase av livet, 23 år gammel.

Men selv om det var som et eldorado for fiskerne og arbeidsfolkene på land, var det harde og uregulerte forhold. Storm og kastevinder fra fjellene fører til en rekke forlis. Tross dette var totalfangsten dette året 120000 tønner ferdig pakket sild, 106983 av disse tønnene hadde norske eiere. Og de med snurpenot gjorde det best. Lars Garshol og Johan Hareide bekostet sammen den nye “Islændingen”, og var hver for seg partseier i “Ulf” og “Skolma”.

Sommeren 1906, sør for Tangen, inne i Pollen under “Havnabakkane” leide Ole Andreas Tynes et strandstykke. Det var så langgrundt der at Bendik Mannes hadde sagt det fra seg. Samtidig kjøpte Lars Garshol, Johan Hareide og andre, grunn langs strandkanten i Raufarhøfn, et godt stykke øst for Siglufjord.

Neste sommer, 1907, overtar bestefar den grunnen som Ole Tynes hadde leid. (Den sannsynlige grunnen til overtakelsen var at Ole Severins bøkkervirksomhet i Ålesund innstilte). Her bygger Elias K.O. Roald (bestefar) stort pakkhus, salteplan, brygge og pirer. Han begynner å salte sild, og har kjøpekontrakt med mange fiskere.

Den 31.juli vedtar Island en ny lov som skal gjelde umiddelbart. Utførselsavgiften mer enn fordobles, og bøtene for fiske innenfor islandsk territorium blir vesentlig høyere. For norske fiskere var ikke bare velkomne på Island. Den store trafikken førte mye elendighet med seg også. Usedelighet (det var jo hundrevis av islandske jenter som arbeidet med å gjøre silda ferdig til salting), drikking og slåsskamper hørte til dagens orden. Eller u-orden er det vel bedre å si. For det kunne gå nokså vilt for seg.

Da en rekke båter var blitt oppbrakt for å fiske innenfor den islandske territorialgrensen, og klekkelige bøter var blitt pålagt, ble fiskerne rasende. Bevæpnet med kniver truet de sysselmannen som måtte rømme inn i kirken hvor det nettopp var gudstjeneste. Det samlet seg en mengde mennesker som forsøkte å drive fiskerne tilbake til skipene. Flere ble såret av knivstikk.

Men det ble et rekordår, 176631 tønner islandssild innført til Norge i 1907.

Bestefar fortsetter utbyggingen i Siglufjord. Han reiser to rommelige hus, et ved sjøen og et oppi bakken, og han setter opp brygger og plattinger. 9. Juni 1909 undertegnes leiekontrakten på hans grunn som er 100 favner lang langsmed sjøen og strekker seg herfra opp til veien over bakkene. Årsleien er 250 kroner.

5. Juli 1909 gifter de seg, bestemor og bestefar. Bryllupsreisen går til Island. Bestemor fortalte at det var den eneste turen hennes dit. Det var et forferdelig vær, hun var sjøsyk hele veien over, syk i Siglufjord av den fryktelige sildestanken og sjøsyk på veien hjem igjen. Hun husket den som en fryktelig opplevelse hele reisen.

I løpet av 1911 kom det en rekke islandske påbud for de norske fiskerne. Fyravgift, innførselstoll på tønner og salt og kull, og fra 1. Juli hadde Alltinget vedtatt Vrakerloven. Denne førte til at silden skulle følges fra fangst til ferdig saltet, og var omstendelig med utfylling av skjema og kontroll. Imidlertid førte denne til bedring av kvaliteten på det ferdige produktet, og bestefar uttalte at han syntes loven var til fordel for fisket.

I 1912 starter Ole Andreas Tynes opp sin egen forretning og leier grunn til salteplass innerst under Hafnabakkane. Her er det langgrunt som ved bestefars plass. Ole og bestefar bygger da store saltepaller som står på staurer langt utover i sjøen, og videre pirer ut fra disse.

Bestefars salteri blir snart det aller største i Siglufjord, og han salter 30000 tønner i 1916.

I 1912 salter bestefar for Konow i Bergen og Ameln i Stockholm. Han får 2 kroner pr. tønne, hvorav han betaler både for verking og toll.

Bestefar var fremsynt og begynte allerede dette året og “skotske” sild, dvs. ta ut magesekken før salting. I midten av august har han som et eksperiment saltet 50 tønner for Konow i Bergen på denne måten. Han har også forsøkt å rundsalte sild som ikke engang var “nippet” dvs. ta bort den lille trekanten mellom sildens gjeller for å åpne for sildelaken inn i sildens mage.

Bestefar tror at islendingene snart kommer med en lov som påbyr “skotsking” også, og uttaler at “det blir i så tilfelle en likeså prisverdig foranstaltning som vrakerloven” (Kari Shetelig Hovland “Norske islandsfiskere på havet”).

I 1911 og 1912 var islandsfisket rikere enn noen gang før. Det går svært bra for bestefars selskap, Roald Havfiskeselskap.  

I følge det jeg har funnet ut, og blitt meg fortalt av ham selv og av Oddbjørg (min tante), overførte bestefar verdiene i Roald Havfiskeselskap til Ålesund Fiskeriselskap, som han fikk opprettet i 1918. Dette var et aksjeselskap med følgende eiere: Peter Brandal, Brandal (111 aksjer), Trygve Klausen (111 aksjer), Mikal Knutsen (100 aksjer), J.A.J. Øwre (100 aksjer), og Elias O. Roald (686 aksjer), alle Aalesund. Han overdrar sine eiendeler til dette selskapet for 1,3 millioner kroner og er selskapets disponent. Hans kapital i selskapet er 800.000, og kontante penger i bank på 450.000.

I invitasjonen til dannelsen av Aalesund Fiskeriselskap heter det bl.a.:

“Det er hensigten at danne et kapitalsterkt selskap, som ved tidsmæssige fiskedampskibe skal drive fiske samt gjennem sit hovedkontor i Aalesund omsætte produkterne mest mulig direkte til de utenlandske kjøpere.

Selskapet har på hånden fiskedampskibene “Havbryn”, “Segeren” og “Havmanden”, de 2 første med fuldt utstyr av fiskeredskaper samt 2 skibe under bygning. Samtlige skibe er nye av de mest moderne, tidsmæssige båter.

Ligeledes har indbyderne på hånden Elias O. Roalds eiendom i Siglufjord på Island med kaianlæg, salterikummer og indretninger av ethvert slag samt en større grundstrækning i Farskrudfjord. Likeledes Roalds sildoljefabrik samt motorskonnert “Fulmar”. Sildoljefabrikken kan producere ca. 100 mål i døgnet. “Fulmar” er på 147 registerton med motor på 90 h.k.. Båten er gammel men god, bygget av pitchpine, motoren er helt ny.

Anlægget i Siglufjord er istand til at motta til salting fra 8 dampskibe. Det kan med en forholdsvis liten bekostning utvides til at motta 12 skibe.

Endvidere har indbyderne på hånden en sjøstrekning i Sten vaagen i Aalesund inden byens grænser 4 – 5000 kv.meter med 120 m. længde til sjøen med plads for 4 fordelagtige sjøpakhuser og tilsvarende lagerrum. Denne eiendom ansees overordentlig værdifuld---

---Man mener, at ved at knytte både fiskeriet og forhandlingen sammen på den antydede måte og særlig ved støtte i den værdifulle eiendom på Island at kunne gjøre forretningen til en rolig og fordelaktig forretning, ikke utsat for den hazard som let kan ramme de enkelte grene av bedriften”.

I tillegg til de nevnte båtene skulle selskapet senere også få fiskedampbåtene “Hindholmen”, “Kirkholmen”, “Rosholmen” og motorskonnerten “Sally”. (etter Johan Ottesen “Fiskedampskip”).

Så vidt jeg vet eide og/eller disponerte bestefar som disponent i de to selskapene Roald Havfiskeselskap og Aalesund Fiskeriselskap, følgende båter:

“Fullmar” - motorskonnert bygget i pitchpine, 147 registertonn, motor på 90h.k..

“Havbryn” - bygget ved Kristiansand mek. verksted 1914 (bygg nr. 151), 149,46 bruttotonn, 230 h.k. trestegs dampmaskin.

“Bjugna”

“Segeren” - bygget ved Kristiansand  mek. verksted i 1913 (byggnr. 149), 150,04 bruttotonn, trestegs dampmaskin på 230 h.k.

“Fanefjord”- transportdampskip, var i britisk arrest til krigsslutt 1919.

“Havmann” – bygget i stål ved Rosenberg mek. verksted i 1915, (byggenr. 40), 186,77 bruttotonn, trestegs dampmaskin på 260 h.k.

“Kirkholmen – bygget i stål ved Aalesund mek. verksted i 1918, 140,65 bruttotonn, trestegs dampmaskin p 230 h.k.

“Rosholmen”

“Hindholmen” – bygget i stål ved Kristiansands mek. verksted i 1916, 111,87 bruttotonn, trestegs dampmaskin på 180 h.k.

“Sally”- motorskonnert

Da krigen kom i 1914 har bestefar 6 pirer å losse på. 8 møresnurpere har kontrakt med ham og leverer fersk sild til salting. Likeså har Mikael Knutsens 3 snurpere “Eystein”, “Sigurd” og “Helga” kontrakt med bestefar.

Fiskerne på Island er i tvil om hva de skal gjøre etter krigsutbruddet, flere skulle ha vært i militær tjeneste. De sender telegram til kongen og spør hva de skal gjøre, og svaret kommer ganske snart: “Bli hvor De er til fiskets slutt. Med Guds hjelp håper vi å unngå krigen. Håkon R”.

Deretter kjøper den norske regjering 1300 tonn kull i Newcastle som sendes til Siglufjord.

Fisket det første krigsåret har gitt godt utbytte.

I 1915 og 1916 snudde den pågående krigen opp ned på sildeeventyret. Samtidig som prisene på silden skjøt i været og markedet nærmest ble umettelig, la britene stadig større vansker i vegen for fiskerne. Tyske oppkjøpere som hadde rikelig med penger, kjøpte opp all norsk fisk som fantes på markedet. Dermed innså britene at de ikke kunne la Tyskland uhindret forsyne seg av den norske fisken, og foretok selv vinteren og våren 1916 oppkjøp for 160 millioner kroner.

Men britene innførte også andre metoder. Fiskerne, som var avhengige av kull, hamp, bomull og petroleum, o.a. fra England, måtte forplikte seg til ikke å levere fangsten til sentralmaktene.

Tross alle restriksjoner satset norske islandsfiskere videre. Kontraheringer av nye skip, nye motorer, redskap og utstyr. Bestefar var en av dem som satset.

Men det kom nye tilbakeslag. I mai 1916 inngår Island en avtale med England om at Island skal få kull og salt mot at alle skip som utfører fiskevarer fra Island skal anløpe engelsk havn. Og alle fiskevarer skal først tilbys den engelske stat for en maksimalpris som var meget lav tatt i betraktning de stadig stigende driftsutgiftene. Norske fiskedampskip ble stadig oppbrakt av engelske vaktskip og beordret til havn i Lerwick og andre havner på den engelske kysten. Flere store redere ga opp, det var ikke noe å tjene lenger etter at de nye reglene for kontroll og salg i England ble iverksatt.

Her kommer det en historie fra den tiden som bestefar selv har fortalt meg:

Mange av fiskebåtrederne fra Ålesund husket hva Keiser Wilhelm hadde gjort for byen deres etter brannen i 1904. Bestefar var en av dem, han beundret keiseren for hans engasjement og hjelpsomhet den gang. Og han syntes vel etter hvert ikke så mye om engelskmennene. De ikke bare vanskeliggjorde forretningene til de norske fiskerne, men mange mente det var rent sjørøveri de bedrev. Solgte nødvendige varer til blodpris og kjøpte igjen fiskevarer til bunnpris. I tillegg kom nyhetene om hungersnøden i Tyskland fra vinteren 1916 og utover.

Med dette tidsbilde av situasjonen, besluttet bestefar å sende sitt transportdampskip “Fanefjord” fullastet med sildetønner som gave til Tyskland. Han mente at lasten som gave ikke kunne falle inn under reglene for salg av fiskeprodukter til sentralmakten i og med at det var en gave. Men, som en kunne vente, båten ble oppbrakt og ført til Hull, hvor lasten ble beslaglagt og båten tatt i arrest.

Bestefar syntes dette var uforståelig simpelt av britene. Hans intensjon var å gi en gave tilbake til Tysklands folk som sultet, og som hadde gitt så mye til hans Ålesund da de var i nød.

Jeg tror denne hendelsen satte dype spor i bestefar, jeg har alltid opplevd han som et svært rettskaffent menneske. Jeg tror også denne hendelsen førte til at han fra da av foraktet alt engelsk, og danner bakteppet for hans synspunkter senere i livet.

Bestefar og mange andre holt ut på Island resten av krigen. Etter freden var islandske fiskere selv kommet på fote og hadde etablert egen fiskeflåte. Og Alltinget la stadig nye avgifter på de norske fiskeriene. Innførselsavgifter og utførselsavgifter.

Likevel drar 123 norske fartøyer til Island våren 1919. Blant dem bestefars båter “Havmann”, “Hindholmen” og “Segeren”. Men det blir et dårlig fiske, og store lagre i Norge gjør ikke situasjonen lettere.

I oktober faller plutselig prisen på saltet islandssild til nesten ingenting, og det blir nesten umulig å få solgt noe. Mange taper mye på fisket dette året.

Utgiftene stiger på alle kanter, men samtidig får folk mer penger mellom hendene. Norske skip seiler på alle hav og for høye frakter. Rederier tar inn store overskudd som må plasseres i nye investeringer. Mange satser på nybygg. Bestefar, som fremdeles er den største salteren i Siglufjord, får dette året bygget to store fine fiskedampskip, “Rosholmen” og “Kirkholmen”.

Våren 1920 er det imidlertid mye som peker mot dårligere tider. Statsminister Gunnar Knutsen varsler i juni et økonomisk sammenbrudd. På noen måneder synker fraktratene med 30%. Sammenbruddet vil bli desto verre fordi krigskonjunkturene har bragt norsk næringsliv så høyt opp.

Denne sommeren er det ikke mange som ruster ut til islandsfiske. Bare 49 båter fra Norge, av disse 20 fra Sunnmøre. De må selv dette året hente kull i Aberdeen.

Men det er enorme mengder sild. I slutten av august har snurpene levert for store penger. Blant andre har “Hareidingen” solgt saltet sild til bestefar for 22914 kroner. Det går bra, og rederne har hatt bra overskudd, kan en lese i Sunnmørsposten den 17. September.

Men nå slår de varslede økonomiske vanskelighetene inn.

Høsten 1920 er levekostnadene mer enn 3 ganger så høye som før krigen. Kull koster 12 ganger så mye, petroleumsprisen har mer enn fordoblet seg. Og sildeprisene er på veg nedover. Lagrene er fulle, og det er kaos på salgsmarkedet. For saltet islandssild er gjennomsnittsprisen i 1920 gått ned til 41 øre pr. kilo, fra 62 øre pr. kilo i 1919.

Alt i februar 1921 melder Bergens Tidende om stor og voksende nød.     Sjømannshyrene skal ned, det blir slutt på overtidsbetaling, mange mister arbeidet, kommunene setter i gang nødsarbeid. En del fiskere gir opp håpet og reiser hjem. 338 norske damp- og motorskip ligger i bøyer. Riksmegliklingsmannens forslag om

17%  lønnsreduksjon for matroser og 24% for maskinister blir vedtatt.  40%  av norsk tonnasje ligger i bøyene.

I årene 1921-23 går det en storbølge av bankkrakk over hele landet. Sparerne mister pengene sine, det blir umulig å få banklån. Mange fiskeskipsredere går konkurs, fiskeskip og fiskebruk blir solgt på tvangsauksjon. Redere som tidligere har hatt store utrustninger på Island, er med et slag fallitt, og må selge sine skip.

Ålesund Kredittbank innstiller i 1922. En av byens største fiskebåtredere, min bestefar, Elias K.O. Roald og hans selskap Aalesund Fiskeriselskap, går konkurs samme år og drar mange med seg.

Men det er ikke helt slutt ennå.